Tilbaketoget fra Moskva

Det handler om oss idag. Briten William Nicholson er kjent for ”Shadowlands”, som senere ble en veldig berømt film med Anthony Hopkins i hovedrollen. Han ble Oscarnominert både for det manuset og som medforfatter til ”Gladiator”. Nicholson er Tony-nominert for ”Tilbaketoget fra Moskva”.

Hva du gjør mot andre

Hanne Tømta starter sin sjefsperiode på Nationaltheatret med dette britiske samtidsdramaet: ”Tilbaketoget fra Moskva”. Det ga ikke bare en glimrende kvinnerolle til Monna Tandberg som her har sin avskjedsforestilling. Stykket har både et psykologisk innhold og verdispørsmål.

Hva kan man tillate seg å gjøre mot andre for selv å overleve ? Spørsmålet henter dramatikeren fra historien om Napoleons tilbaketog fra Moskva. Det var grenseløst tragisk, nesten en halv million døde. Kunne en offiser eller soldat tillate seg å ofre en landsmann for å redde seg selv ? Det er en av de verdispørsmålene som denne forestillingen tar opp. Den handler om barn, kjærlighet i parforhold og skilsmisse.

En vanlig dag

Edvard og Alice er et middelaldrende ektepar med en sønn i 30 årene som besøker dem i helgene. Faren er historielærer. Alice jobber med lyrikk, og er veldig pratsom. Ektemannen kommer fra jobb og setter seg i sin brune lenestol med kryssord, som han elsker. Hans kone, Alice, setter seg i den andre lenestolen og prøver å få i gang en samtale.

Det går dårlig, like dårlig som det har gjort i mange år. Hun føler seg usynlig, han føler seg pukket på. Han er taus som vanlig, og har på ingen måte varslet den bomben han sprenger i løpet av helgen. Han vil gå fra henne etter 33 års ekteskap. Han har funnet en annen kvinne. Alice kjemper for ekteskapet og føler et nederlag like totalt som Napoleon led i det ydmykende tilbaketoget fra Moskva i 1812. Hun tenker på selvmord. Og midt oppe i dette blir den 30 år gamle sønnen brukt som bud mellom foreldrene.

Klokt om parforhold

”Tilbaketoget fra Moskva” er en innsiktsfull tekst skrevet av en dramatiker som åpenbart har mye empati. Dette skilsmissedramaet – som har hans egne foreldre som rollemodeller, viser oss så klart og tydelig hvordan fravær av ærlighet og åpenhet gjør ektefellene ensomme. Og et aspekt som sjelden trekkes frem, nemlig hvordan mangelen på kjærlighet mellom foreldrene tapper sønnen for livsenergi. Han kommer ikke igang med sitt liv.

Regissør Kjetil Bang-Hansen har skapt en fin balanse og ro i regien, slik at de utbruddene som etter hvert kommer, får desto større effekt. Kim Sørensen er gripende og troverdig som den 30 år gamle sønnen, Trond Brænne er sedat og god som faren, og Monna Tandberg – mestrer både humor og drama. Hun balanserer hårfint troverdig gjennom de hysteriske scenene – det vanskeligste som finnes å fremstille på en teaterscene.

Om å ofre andre

Dramatikeren, William Nicholson bruker Napoleons tragiske tilbaketog fra Moskva i 1812 som en metafor for et ekteskap som sprekker. Alice må gå det ydmykende tilbaketoget. Hun har ingenting å gå til. Bare fra. I denne historien, som han holder på å lese om i en bok, finner nemlig faren sin legitimitet for å forlate Alice. Han ofrer henne for å redde livet, sier han.

Et sosialt dyr

I programmet til forestillingen står et forord av psykiateren Finn Skårderud.
-”Mennesket”, sier han, ”er ett av de mest sosial av alle dyr, i betydningen av at vi er dømt til avhengighet av andre for overlevelse og utvikling.” Det er blant annet denne psykologiske innsikt denne forestillingen viser oss.

Vi ser oss når andre ser oss. Vi blir til i andres bilde. Og barn er for alltid avhengig av sine foreldres liv på en eller annen måte. Sønnen i stykket vil ikke styre moren eller kreve at hun lever videre når hun sier hun vil ta livet av seg. Men han forteller henne at han vil bli styrket dersom hun har styrke til å kjempe seg gjennom lidelsen.

Et brunt ekteskap

Scenograf John Kristian Alsaker har laget et scenerom i duse brune toner som speiler et liv uten de store gledesstundene. En kopp te løser alle pinlige situasjoner. En buet bakvegg med en åpning midt på godt skaper et godt spillerom og samler handlingen for oss. Til venstre på den halvmåneformede scenen står to lenestoler, til høyre et spisebord og en kjøkkenbenk. Ola Bråtens lysdesign skaper stemningsskift, og ved ett tilfelle sceneskift faktisk, sammen med musikken til Keith Jarrett.

De store familiedrama

Kjente dramatikere som Henrik Ibsen, Tennesee Williams, Eugene O'Neill og Lars Noren har også vist oss tragedien i familier som ikke har det godt. Da jeg hørte Jan Garbareks sugende saksofon her i "Tilbaketoget..." minnet det meg om den stemningen som Kjetil Bang-Hansen skapte med lignende musikk i ”Måne for livets stebarn” av O'Neill sist høst. Det spesielle med William Nicholson, er hvor klart og tydelig han viser oss konsekvensene av de valg vi gjør, eller ikke gjør. For våre barn og oss selv. Den har noe av "Et dukkehjem" i seg. Men er bredere og mer aktuell idag.

Premiere på Amfi, Nationaltheatret 10.1.09. Med Monna Tandberg, Kim Sørensen og Trond Brænne.