- Man ser jo i de tilfelle hvor forholdet skal fortsette for barnas skyld, at de voksne selv blir offer. Enten den ene eller begge. Men når mor har det godt, så har barna det godt. Og når far har det godt, har barna det godt med far.
Problemet oppstår når den ene parten forsøker å hindre den andre i å ha kontakt med barna. Det er til barnets beste, kan en forsmådd far eller mor si, og holder den andre fram som upålitelig, usunn, dårlig eksempel, uegnet som forelder. Da handler det om å bruke barnet som unnskyldning for sin egen hevntrang. Bevisst eller ubevisst. Og å glemme både hvilken uopprettelig skade en gjør på et uskyldig barn, og hvordan det kan slå tilbake på en selv.
Foreldreskole-lærer Odd Rolfsen
- Barn er vanvittig lojale, påpeker Rolfsen. Hvis man er på besøk hos far, så er det svært sjeldent at barna sier noe negativt om mor, eller omvendt. Og det er en svært verdifull egenskap. Jeg skulle ønske at flere voksne kunne være så lojale som barn er. Men for for mange foreldre går samlivsbruddet på stoltheten løs, og noen ønsker da å straffe den andre parten for det som har skjedd.
Er man i slike situasjoner ondskapsfull nok, sørger man for at den andre blir boikottet på alle måter. Litt skittkasting i retten, og man kan nyte triumfen ved å seire på alle fronter. Å bli alene om omsorg og oppdragelse. "Til barnets beste". Men hva skjer med et barn som blir frarøvet en forelder?
- Blod er tykkere enn vann, minner Odd Rolfsen oss på, og før eller siden vil barnet få greie på hva som har skjedd. Og så kommer spørsmålene:
- Hvorfor har ikke du besøkt meg? Hvorfor fikk jeg ikke komme til deg? Hvorfor fikk ikke vi være sammen? Samtidig ser de at den personen som har vært et tabu i så mange år, kan være hyggelig, vennlig og omsorgsfull. Og lei seg.
Vi gjetter oss raskt til resten: Barna kan bli bitre på den som har hatt omsorgen alene, og holdt dem borte fra en del av sitt kjødelige opphav. I forsøket på å vinne barna, kan man ende opp med å få dem mot seg.
Så langt konsekvensene for foreldre. Hva kan være konsekvensen for barna?
- Det er helt uopprettelige skader, sukker Rolfsen tungt. På følelseslivet – og på verdigheten. Og barna føler skam fordi de har en forelder de ikke får se. De føler skam fordi de har en forelder det må være noe så alvorlig galt med. Og de kan ikke snakke om det til kamerater, ikke på skolen, og heller ikke hjemme. Den de bor sammen med vil kanskje ikke snakke om det og åpner dermed ikke for barnas følelser.
Så kan du jo selv prøve å fortrenge vonde følelser halve livet, og se hvordan det går…