NRK Meny
Normal

Tidsnok

For tiden får Helge tiden til å gå med å tenke betimelige tanker om det tidkrevende emnet Tiden. Går den, kommer den - har vi nok av den eller er den i ferd med å tømmes?

Greenpeace-aktivist på Big Ben
Foto: ODD ANDERSEN / AFP

Hør Helge ta pulsen på tiden!

 

Det er en ting jeg ikke helt får snøring på!

OK! - Det er mange ting jeg ikke har verken dreis eller draget på! - Jeg er for eksempel nokså dårlig til stå på ski, og jeg går fort tom for poenger i selskap med vakre damer. Men akkurat nå så tenkte jeg på … Tiden!

Har DU tid?

Klokke

Noen stiller opp - og tar tiden!

Foto: Stephan Savoia / AP

Tiden løper, sier vi, av og til, og prøver å se litt lure ut i fjeset. Tiden flyr i festlig lag, kan vi også finne på si, mens vi prøver å se enda lurere ut i fjeset, og nikker og smiler hysterisk i øst og vest. Men det er jo egentlig helt ”på trynet”! Vi vil jo ikke at tiden skal fly! Tvert imot! Tiden er kostbar som gammal konjakk. Tiden er sjelden som en softis i januar. Og - ikke minst: Tiden er knapp!

Derfor hender det - noen ganger - at tiden går så altfor fort! Som for eksempel når du er på konsert. Eller når du bare skal ta et par minutter på øret etter at vekkerklokken har ringt. Eller når du skal kose deg riktig lenge med en middag som det har tatt evigheter å tilberede. Da spurter tiden i veg uten tanke for verken det ene eller det andre.

Det at tiden raser av gårde når den helst skulle tatt det med ro er jo både trist og tragisk!

 

Mann stiller ur

Å holde tiden kan være krevende

Foto: WINFRIED ROTHERMEL / AP

Tidseffektivitet

Og omvendt: Når du kjeder deg; eller har det fælt, da går ikke tiden i det hele tatt! Tenk på en time hos tannlegen: Den tar sjelden mer enn en halvtime, men de som syns at tiden flyr når de sitter i stolen med gapet fullt av tenger og tamponger, de er ikke friske!

En annen tidsstopper er kakebesøk med tilhørende konversasjon. Tiden står praktisk talt i ro når du sitter (i litt ubekvemme klær) og tygger drøv over kakenes konsistens, og alderen på syltetøyet.

Det jeg lurer på er om vi ville føle at vi levde lenger dersom vi kjedet oss mer?

Vi lever selvfølgelig ikke lenger, men kanskje vi kunne føle at vi gjorde det? Og hvis det er mulig, er det i så fall også mulig å lære seg sjøl å like det som er kjedelig – uten at du liker det? Hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg vet at dette låter litt rart, men likevel...
Noen hevder f. eks at de sovner av å drikke kaffe. Men de aller fleste gjør jo ikke det! De aller fleste blir våken av å drikke kaffe, og dersom de bøtter innpå kopp etter kopp etter klokken seks på kvelden? Då får de ikke sove!

Carpe tiden

Tårnur

En titt på tiden er titt en tidtrøyte...

Foto: ALEXEY GROMOV / AFP

Dette kan være kjedelig nesten inn i det irriterende! Du ligger i sengen og får ikke sove! Du ligger og ligger, og vrir deg mens tiden snegler seg av gårde. Du ligger litt på den ene siden! Og så ligger du litt på den andre siden! Kanskje er dynen litt varm, så du må stikke beina ut i rommet, men i rommet er det kaldt, så du må lose beina inn under dynen igjen. Du merker lyden av en radiator som suser, støyende pusting, en kran som drypper, eller alt på en gang. Lydene stiger og stiger til de fyller hele rommet, og skallen, og ryggmargen, og magen og hele skabelonen - helt ned i tærne.

Fornuftige og velmenende personer pleier å si at i sånne situasjoner er det lurt å stå opp, gå på do, drikke et glass vann, vente litt og så krype til køys igjen! De fleste vil da sovne pent og pyntelig, og våkne frisk og uthvilt neste morgen! Men tenk om vi i stedet kunne dyrke disse øyeblikkene der tide i praksis står stille? Grip tak i dem! Carpe gjespum – så å si! Holde fast, og dra dem ut i det uendelige?

Tenk følelsen av å sitte en hel dag i tannlegestolen, helst litt trøtt som etter en søvnløs natt, mens du gruer deg både til rotfyllingen og regningen etterpå? Eller å vente på en buss, eller et fly eller en ferge, med lyden av trekkspill kvernende, litt for lavt, ut av dårlige høytalere, uten annet å lese enn baksiden av billetten?

Sånt tar tid! - Og det er kjedelig!

Dyrk det daffe

Mitt spørsmål er altså: Er det mulig å holde fast i denne kjedsomheten? Dyrke frem daffe og dølle stunder, samtidig som du klarer å beholde distansen, og dermed unngå at tingene ble verken morsomme eller interessante?

Og i så fall: Ville vi da føle at vi levde lenger? Sånn at vi, til slutt, kan trekke et siste, oppgitt sukk og si: ”Jeg har levd et langt og kjedelig liv!”

 

- Hilsen Helge