NRK Meny
Normal

Tidens puls

En energisk og spennende biennale, der Norge markerer seg på en ukonvensjonell og spennende måte.

54. Veneziabiennalen, Illuminations, Venezia, Sommeren 2011.

Venezia er som ingen annen by, den er selve bildet på forgangen skjønnhet, en blendende vakker, men forfallen dronningen i havet. Her har tiden stått stille, man bygger ikke nytt, man reparerer knapt nok det gamle. I Venezia dyrker man det som en gang var, holder pusten i ave over all denne fordums prakt og herlighet.

Kanskje er det nettopp dette statiske, det eldgamle ærverdige ved byen som skaper en slik virkningsfull kontrasterende ramme for en biennale for samtidskunst, en av verdens mest prestisjetunge og betydningsfulle kunstmønstringer.

Legge fingeren på tidens puls

Til den skyggefulle Giardiniparken strømmer kunstinsteresserte fra alle land til. Her og langs fortauene i det gamle maritime debotområdet Arsenale kan man komme for å legge fingeren på tidens puls.

Årets Veneziabiennale som er den 54. i sitt slag har fått tittelen «Illuminations», som henspiller på kunstens funksjon som noe dannende, noe som opplyser oss, som gir oss ny innsikt. Biennalen består av en omfattende kuratert hovedutstilling med utvalgte kunstnere fra hele verden, samt de 28 permanente paviljongene som representerer de ulike nasjonene.

Energi og idérikdom

Hovedutstillingen strutter av energi og idérikdom. Dette er virkelig en utstilling som bærer preg av at kuratoren kan velge på øverste hylle, få eller ingen takker nei til å delta. Utstillingen favner følgelig både kanoniserte skikkelser, som amerikanske Cindy Sherman og tyske Sigmar Polke, men også unge, fremadstormende stjerner, som sørafirkanske Nicholas Hlobo.

Kuratoren har virkningsfullt innledet det hele med den venetianske 1500-tallsmesteren Tintoretto, både som en forankring til stedet, men fremfor alt som en måte å understreke kontrasten mellom de historiske rammene og alt det flunkende nye som biennalen representerer. Tintoretto som en av kunsthistoriens fremste lyskunstnere, setter på en god måte an tonen for en biennale som fokuserer på lys og opplysning.

Utstoppede duer

Et prosjekt som er interessant og iøyenfallende er den Milano- og New York-baserte- italienske kunstneren Maurizio Cattalans gjenskapning av sitt eget prosjekt «Turisti» fra 1997. I hovedutstillingen har han plassert hundrevis av utstoppede duer; på fasaden utvendig og på takbjelker og gesimser inne.

Den urbane fuglen, symbolet for fred og frihet, gir oss også uhyggesvangre assosiasjoner til et av vår moderne tids kunstneriske mesterverk, Hitchcocks mektige surrealistiske skrekkvisjon «Fuglene» samtidig spiller nettopp duen en viktig rolle i Venezia; Markusplassen er for eksempel bestandig full av dem. Dette grepet kan få oss til å tenke på tankens frie lek, og er sånn sett et virkningsfullt og godt bilde.

Likevel må jeg innrømme at en litt ubehagelig undring dukker opp midt i fascinasjonen; Hvordan har kunstneren skaffet til veie alle disse fuglene, ble de kanskje drept for anledningen?

Bare svensk kunst i Sverre Fehns nordiske paviljong

Den nordiske paviljongen designet av vår egen Sverre Fehn, troner fremdeles blant de mange arkitektoniske installasjonene i Giardiniparken. Her har nordisk kunst tradisjonelt vært vist sammen, men fra og med i år, skal bare ett land av gangen disponere paviljongen. I år er det Sveriges tur.

Likevel er Norge godt representert i biennalen, dels med vår unge, fremadstormende kunstner Ida Ekblad som har fått en bred eksponering i hovedutstillingen.

Norsk immateriell paviljong

I tillegg har OCA (Office for Contemporary Art) Norge, i mangel på utstillingsplass, skapt en slags immateriell paviljong med tittelen «State of Things». Dette er en serie forelesninger med internasjonalt anerkjente intellektuelle som har funnet, - og vil finne sted ved ulike kulturelle og akademiske institusjoner i Venezia. Her deltar verdensberømte skikkelser som kjønnsteoretiker Judith Butler, miljøaktivist, kunsthistoriker T.J. Clark, og en av vår egen tids mest feirede filosofer Jacques Rancière, for å nevne noen få.

Originalt og antiekshibisjonistisk grep

Mange skikkelser i kunstlivet har opprørt spurt hvordan en forelesningsrekke med utenlandske intellektuelle kan representere Norge. Det er verken norsk eller kunst som presenteres.

Selv om jeg forstår folks harme og forvirring synes jeg ikke personlig dette er noe dårlig grep. Jeg tror man må tenke på selve innfallsvinkelen, konseptet her som Norges kunstneriske bidrag, og det synes jeg faktisk er ganske spennende.

Det er noe befriende antiekshibisjonistiske ved dette grepet som jeg har stor sans for, man bryter med en norsk selvhevdende tradisjon ved å peke utover det nasjonale på en større internasjonal diskursjon – om vesentlige politiske, estetiske mellommenneskelige problemstillinger. Dette kan også forstås som en kritikk av den tradisjonelle verdensutstillingslogikken, der man betrakter nasjonen som den relevante ramme omkring kulturproduksjonen.

Bjarne Melgaard på universitetet i Venezia

De som føte at dette ikke markerte Norge godt nok kan muligens la seg trøste av den andre delen av OCA sin satsning. Riktignok har også dette prosjektet den samme kunnskapsfokuserende karakter, men her er det i hvert fall en svært markant nordmann som står sentralt, nemlig Bjarne Melgaard.

Melgaard har i løpet av våren ledet et som masterprogram ved Universitetet IUAV i Venezia tittelen «Beyond Death: Viral Discontent and Contemporary notions about AIDS». Som imuplsivt munnet ut i en samarbeidsutstilling mellom Melgaard selv og hans lille gruppe studenter. Denne mektige, uhyggesvangre utstillingen kan også sees sies å representere Norge.

Årets Veneziabiennale er full av interessante utstillinger og enkeltprosjekter, og er i aller høyeste grad verdt et besøk.