THE WHO
"Tommy" – Deluxe Edition
(Universal)
Pete Townshend fra The Who ble i fjor frikjent for alle anklagene om besittelse av barneporno. Nå jobber han og resten av det gjenværende The Who med et comeback. Men først gir de ut en ny utgave av "Tommy". Foto: AP Photo / Stefan Rousseau.
Les mer om The Who: Biografi og diskografi.
Entusiaster, fantaster og eksperter kan si hva de vil om ”Tommy”, og hevde til sitt siste åndedrett at den beste Who-platen er ”Who’s Next”. Men det er ”Tommy” bandet vil bli husket for. Det var ”Tommy” som sørget for bandets endelige gjennombrudd – både kunstnerisk og økonomisk – og det var musikken fra dette albumet som dominerte alle konsertene bandet holdt frem til det ble oppløst i 1982.
Og selv etter sin oppløsning har ikke The Who kunnet riste av seg musikkstykket om den døve, stumme og blinde gutten Tommy Walker. Da bandet skulle ut på gjenforeningsturné i 1989, ble hele rock-operaen lagt inn som en 80 minutter lang del av hver konsert. Og helt frem til i dag har The Who passet på å gi sitt konsertpublikum et solid utdrag fra det som opprinnelig var en dobbel lp.
The Who i 1976 (f.v.): Roger Daltrey, Pete Townshend, John Entwistle og Keith Moon. Entwistle døde i juni 2002. Foto: AP Photo / ho.
Flipperspillende
Det er mange ting som gjør ”Tommy” til et mesterverk som ruver – ikke bare i The Who-katalogen, men i rockens historie generelt. Først og fremst er det helheten, en helhet der hvert av de 25 kuttene forteller den intrikate og fascinerende historien om den flipperspillende gutten som vokser opp i mellomkrigstiden med svikefulle foreldre, en sadistisk fetter og en pervers onkel.
Dernest er det de mange kjente låtene: Det er nok å nevne ”Pinball Wizard”, ”The Acid Queen” og ”See Me, Feel Me” – den ene melodien som sier det meste om The Who.
Signaturmelodi
Det aller viktigste, imidlertid, er at det er på ”Tommy” Pete Townshend avdekker sin definitive signaturmelodi. Flere steder underveis strør han om seg med et tema som er underlig, forlokkende og meget melodiøst, men vanskelig å nynne. Midtveis i operaen kommer så hele signaturen i sin fulle bredde: En ti minutter lang instrumental kalt ”Underture”.
Dette er musikk som ingen andre i rockens historie har laget maken til. Enestående, genialt og i aller høyeste grad særpreget. Med ”Tommy” fullførte Pete Townshend utviklingen av sin egen gitarstil, og det er ingen som har klart å kopiere ham.
Beholder lp’en
Så hvordan låter den nye utgaven av ”Tommy” sammenlignet med den originale doble lp’en fra 1969 og to cd-versjoner fra henholdsvis 1984 og 1996? Svaret er: overlegent bedre.
Jeg skal beholde den originale lp-versjonen, men bare på grunn av omslaget: dobbelt utbrett og stort teksthefte. Platene skal få hvile i fred. Den første cd-versjonen er som en dødlunken pils sammenlignet med denne nytapningen. Med andre ord; verdiløs.
Versjonen fra 1996, derimot, har ett stort fortrinn: cd-heftet var en tro kopi av det originale lp-omslaget – noe man av en eller annen uforståelig grunn ikke har gjengitt i denne nye deluxe-utgaven. Nåvel, vi får i stedet et fyldig hefte med en mengde flotte bilder fra innspillingen.
En ekstra cd
Men det er selvsagt den forbedrede lyden som er grunnen til at denne nye deluxe-utgaven er så mye bedre enn alle tidligere utgivelser av ”Tommy”. Det er Pete Townshend selv som har foretatt 5.1 remiksing av de originale opptakene, mens lydmagiker Jon Astley har foretatt mastringen.
På toppen av dette får vi en ekstra cd med alternative versjoner, demoinnspillinger, og morsomme episoder fra studio. Det mest interessante her, er en alternativ versjon av ”We’re Not Gonna Take It” som nesten er bedre enn den som til slutt havnet på albumet.
Jeg har mistet tellingen på hvor mange versjoner av ”Tommy” som er gitt ut i årenes løp (filmversjoner, musikalversjoner, konsertversjoner, bla bla bla). Men jeg er sikker på dette: Du trenger bare én. Denne.