Hanne Ørstavik
Tiden det tar
Oktober forlag 2000
Den trettiårige småbarnsmoren Signe får besøk av moren og faren sin rett før jul. Moren hennes forventer at hun kommer på besøk i julen, og hun blir dritsur da hun skjønner at Signe har tenkt å være hjemme hos sin egen, nye familie.
Etter denne scenen hopper romanen 17 år tilbake, til Signes opplevelser som ung jente i mørketidas Finnmark. Også her er det rett før jul, og alt skjærer seg i det ekstremt problematiske forholdet mellom foreldrene til Signe.
Mesterlig skildring
Hanne Ørstavik skildrer en 13-årig jentes tanker og handlinger i klem mellom en voldelig far og en taus, engstelig mor. Det er mesterlig gjennomført. I tillegg er romanen nok en saftig kritikk av den liksomforståelsen av familien som samfunnsvitenskapene mener å ha. Far denger mor, og etterpå har han fine sosiologiske teorier om hvordan familien bør holde sammen som gruppe for å beskytte seg mot virkningene av hans egen vold.
Når romanen toner ut i foreldrenes vanvittige fortrengning av både sine egne og barnas traumer, er leseren nok en gang på barnets side i en Ørstavik-roman. Men hva slags foreldre er dette?
Bekrefter virkelighetsbildet
Og hva slags litteratur blir det? Det slår meg at de tre siste romanene til Hanne Ørstavik mer bekrefter enn sprenger det virkelighetsbildet hun anklager foreldregenerasjonen for å ha. I alle tre romanene er verden svart-hvitt: Foreldrene er dumme og slemme bødler, barna er kloke, uskyldige ofre.
I all deres elegante, retoriske og agitatoriske kraft blir Ørstaviks romaner stående innenfor det samme fatale, forutbestemte universet som de kritiserer.
Litt mer mennesker
La meg ta en sammenlikning: Jonny Halbergs ferske familiekrønike "Flommen" har en egenskap Ørstaviks bøker mangler: Personene er rikere og mer sympatisk tegnet. De har flere muligheter. De er både dummere og klokere enn hos Ørstavik. De er liksom litt mer mennesker midt i alt det umenneskelige.
Og det er vel dét den gode litteraturen handler om?
Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 13. november 2000
Bearbeidet for nett av Hege Øygaren