Aldri har vel Edvard Griegs «Melodie», fra «Lyriske stykker» op 47, blitt tolket med større innlevelse og sårhet enn av Sigurd Køhn. Hans nye prosjekt var å lage et lenge etterlengtet norsk tilsvar til Jan Johansson klassiker «Jazz på svenska». Dristig og følsomt tar den uredde Kristiansand-gutten tak i perler som jazz-Norge har oversett.
Sigurd Køhn «This Place» Køhn Records 2005
Fra Bør Børson har han hentet Egil Monn Iversens lille genistrek «Ole Elveplassen», Finn Ludt og Erik Byes «Hildringstimen» stortrives som jazzvals, og Geirr Tveitts «Folketoner fra Hardanger» opus 150, blir ren dynamitt i Sigurd Køhns kontemporære modalharmonisering.
Ved Rondane glipper litt, Griegs originalharmonisering er faktisk sterkere enn i Køhns valseversjon, og jeg stusser over den unødvendige forenklingen av melodien. Her var jo muligheten til stede for et virkelig jazzmessig to mot tre rytmespill!
Men Sigurd Køhn tar sitt monn igjen i fire egne komposisjoner, som spenner fra det inderlig tenksomme til det eksplosive.
Kontraster
Den spenstige pianist Anders Aarum bidrar sterkt til det vellykkede resultat, og samspillet med bassist Jens Fossum og trommeslager Andreas Bye er modent og ungdommelig friskt, bunnsolid og dristig på samme tid. Sigurd Køhn leverer selv altsax-spill av internasjonal klasse, han svinger som besatt og den uttrykksfulle tonen berører oss dypt.
Det er en skrikende kontrast mellom den frodige idérikdommen og livskraften i musikken, og det faktum at dette er Sigurd Køhns farvel. Sterkest opplever vi det i platas tittelkomposisjon «This Place» - hvor Sigurd Køhn mesterlig viser hvor utrolig kort det kan være mellom smil og gråt, dur og moll.
Kulturnytt, NRK P2, 28. oktober 2005