Den danske regissøren Susanne Bier har laget sin første amerikanske film. ”Things we lost in the fire” har blitt en litt baktung opplevelse, med alvorlige temaer som død, sorg og dop.
Lite kan utsettes på filmatiske kvaliteter, skuespill og ambisjoner. Men dialogen treffer ikke blink hele veien, og enkelte elementer av historien overbeviser ikke. Spesielt hele filmens utgangspunkt.
Ikke enkelt
Audrey Burke (Halle Berry) inviterer sin nylig avdøde manns beste venn Jerry (Benicio Del Toro) til å bo i husets bi-leilighet. Han trenger å komme seg på beina etter lengre tids heroinmisbruk.
Og Jerry kan hjelpe Audrey og ungene til å komme seg igjennom sørgeprosessen. Ingen av delene skal bli enkelt.
Bra fortellerteknisk
Det er en interessant historie som rulles opp. Den avslører ikke alt med en gang, men hopper litt frem og tilbake i tid for å fortelle oss nye ting etter hvert. Fortellerteknisk fungerer dette veldig bra.
Benicio Del Toros rollefigur er den mest interessante her, og vi utvikler raskt en sympati for ham, selv om han kanskje skildres litt i overkant hyggelig og ukomplisert.
Litt lite troverdig
Men jeg forstår ikke helt hvordan Audrey kan mene at det er en smart idé å invitere en tung narkotikamisbruker til å bo i huset. Det er også litt lite troverdig hvordan Audreys unger knytter seg til Jerry, den lugubre mannen som bor i garasjen deres.
Unger jeg kjenner ville nok vært litt mer skeptiske til hans fremtoning. Og forholdet mellom dem blir litt for sukkersøtt etter hvert. Som om de var med i en amerikansk film.
Styrker og svakheter
”Things we lost in the fire” gjør meg ikke helt uberørt. Den har sympatiske figurer som vil hverandre godt, til tross for store utfordringer. Den har også noen interessante bi-figurer som forteller noe om menneskelige styrker og svakheter.
Filmen når også en troverdig konklusjon som fyller oss med håp for Audrey og Jerry, også etter at vi forlater dem i kinosalen.
