NRK Meny
Normal

Sfærisk, flott og ikke så rent lite kitsch

Hun er lyden av Tibet. Men jeg hører også lyden av litt lettvint og forsinket omgang med de siste tjue års teknoutvikling. Samtidig er det tingen tvil om at stemmen til Namgyal Lhamo – den holder!

Namgyal Lhamo

Namgyal Lhamo

Foto: Myspace

Namgyal Lhamo: The Enchanted Land
Silk Road

Namgyal Lhamo kommer fra Tibet og ble som 9-åring plukket ut til en klassisk sangerutdannelse ved Dalai Lamas Tibetan Institute Of Performing Arts. Den klassiske skoleringen i tibetansk opera ligger til grunn for alt hun gjør, og denne platen er det så langt minst typiske hun har gjort. Opprinnelig sluppet hjemme i Nederland i fjor, kom ”The Enchanted Land” samtidig med hennes rene og klassiske plate ”Pure”. Temaet er som alltid Tibet, sangen er sentral, sammen med det tibetanske nasjonalinstrumentet dranyen – en lutt som i sin opprinnelige form er spinkel men alene. Den er med her også, men denne gangen får den elektronisk følge, i et forsøk på å skape noe internasjonalt og nasjonalt på samme tid.

The enchanted land

Namgyal Lhamo: The Enchanted Land Silk Road

Foto: Silk Road

Diasporaens paradoks

Jeg er fascinert av Namgyal Lhamos stemme, det må jeg innrømme. Hun behersker sin tradisjon, selv om spørsmålet samtidig er hvor levende denne tradisjonen egentlig er – i Tibet.

Tibet har en stor diaspora. Faren er at man skaper en romantisk forestilling av hva hjemlandets kultur egentlig er, slik eksilsamfunn ofte gjør. Og hvorvidt 1700-tallstradisjonen som Dalai Lama og Tibetan Institute Of Performing Arts dyrker bidrar til et korrekt bilde av tibetansk kultur, er ikke godt å si.

Dessuten undres jeg på om den klassiske tibetanske operaen spilles i skjulte fora hjemme i Tibet. Eller spiller de kanskje mer av den tibetanske rocken som finnes i betydelig grad utenfor landets grenser? Det er ikke så lett å vite. Men Namgyal Lhamo gjør så godt hun kan for at tradisjon og moderne elektronisk musikk skal smelte sammen.

Kitsch

Når jeg likevel har innvendinger til denne musikken, skyldes det først og fremst at den ikke går langt nok. Namgyal Lhamo har selv skrevet de fleste låtene og produsert plata, men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av å ha hørt dette formatet før, for lenge siden, og det er ikke bare gode minner.

Innimellom lager hun luftig og betagende dub med referanser til Brian Enos og Biospheres univers, men andre ganger bikker hun over i kitsch. Og det er klart – det bildet vi har av fjellandet Tibet, innbyr jo til musikalsk sviskekompott – sfærisk, speisa, new age. Da blir presseskrivets referanser til Björk og Kate Bush misvisende.

Voice of Tibet

Stemmen og budskapet er det intet i veien med, men det spørs om ikke Namgyal Lhamo rett og slett burde skaffet seg en produsent. Skal man først leke med moderne elektroniske virkemidler bør man alliere seg med folk som behersker dem. Selv gjør ikke Namgyal Lhamo det. Ikke helt. Men disse innvendingene til side kan ingen ta fra henne stemmens særpreg!