The Cure har vært de fremste leverandørene av tenåringsangst siden 1980-tallet. Deres klassiske periode varte gjennom hele 1980-tallet, da sju-åtte betydelige album og en haug med singler sendte dem fra britisk undergrunn til internasjonal mainstreamsuksess. Dette er fortjent kanonisert rock i dag.
The Cure er et produkt av sin tid, og det er litt mye å forvente at de skal leve opp til det beste i katalogen sin nå. Og det gjør de heller ikke med sin nye plate. Men bandsjef Robert Smith hoster likevel opp en samling ekte desperasjon og vakker melankoli som fungerer brukbart også i 2008.
Romantisk dommedagspoesi
Det siste virkelig store albumet fra The Cure var ”Disintegration” fra 1989. ”4:13 Dream” har fire-fem henførende spor som gir følelsen av at tiden har stått stille siden.
Sanger, gitarist og låtskriver Robert Smith er The Cure, på alle måter. Visuelt er Smith fremdeles et ikon for unge rockere med hang til svartsyn, med sine svarte klær, den svarte hårsåta og knallrød lebestift smurt rundt munnen. Den nesten maniske og hvinende gutteaktige stemmen fremfører romantisk dommedagspoesi med stor kraft som forfører igjen.
Svak produksjon
Tekstene og mange av melodiene på ”4:13 Dream” er av god The Cure-kvalitet. Men mot slutten finnes det fyllstoff vi hadde klart oss godt uten. Visstnok var trettitre låter spilt inn. Tretten ble med til slutt, og det er noen for mange. I tillegg blir det trekk for en ganske grøtete produksjon som effektivt sørger for at albumet ikke er i nærheten av noe klassikeremne.
Hard og kantete rockeproduksjon med stampende trommer høyt i miksen er nok valgt for å tilføre energi. Men det som skjer er at deler av platen i stedet låter som et ulekkert og skramlete The Cure i øvingslokalet, rustent som etter en lang pause.
The Cure skal ha en dekadent og forfallen eim av høstlig råte over seg. Men de må holde liv i sin sofistikerte eleganse på en bedre måte om vi fortsatt skal gidde å høre på dem.
