Please Please Me (1963)
Please Please Me ble innspilt i Abbey Road Studios i London i tre omganger: 11. september og 26. november 1962, samt 11. februar 1963. Plata ble spilt inn i mono på en to-spors båndspiller, med instrumentene på ett spor og vokal på det andre. På grunn av hastverk fordi The Beatles hadde suksess med singlene "Love Me Do" og "Please Please Me", ble albumet først utgitt i mono 22. mars, 1963, for siden å bli mikset og utgitt i stereo 26. april, 1963.
Albumet er sjarmerende og prøvende, men samtidig tøff og selvsikker. Dette var repertoaret til Beatles tidlig i 1963; amerikanske popslagere side om side med selvkomponert materiale. Åpningen var perfekt: Paul brølte ut ”One-two-three-FOUR!” og showet var i gang med ”I Saw Her Standing There.” En halvtime senere gikk John ”to the top” og vel så det med ”Twist And Shout.” Beatles var udødelige før stiften gikk av rillene.
Alt om historien bak låtene:
With The Beatles (1963)
Med dette albumet klarte George Martin å gi Beatles et særpreget lydbilde. De dominerende elementene var aggressive gitarer og en åpen hit-hat som slingret lystig av gårde. Igjen var menyen like deler amerikansk pop og eget stoff, og igjen ble halvtimen avsluttet med at John åpnet alle sluser og lot det stå til – denne gang med ”Money.” Coveret var det første i en serie stilskapende plateomslag fra ”the fab four.”
A Hard Day's Night (1964)
Hvis man vil vite noe som helst om hva ”Beatlemania” var, er det nok å sette på denne platen. Faktisk er det nok å høre åpningsakkorden på første kutt. Maken til livsberusende rock skal man lete lenge etter. Samtlige 13 låter var komponert av Lennon & McCartney, og med få unntak var de pop-klassikere allihopa. ”If I Fell,” ”And I Love Her,” ”Can’t Buy Me Love” … dette var det beste rocken hadde å by på sommeren 1964.
Beatles For Sale (1964)
Beatles følte seg som en salgsvare der de ble nærmest tvunget til å lage sin fjerde lp på mindre enn to år. Det sier litt om gruppens disiplin at de klarte å lage enda et enestående album, selv om de måtte hente frem et knippe gamle favoritter for å fylle ut kvoten. Men hvilke favoritter! ”Rock And Roll Music” og ”Kansas City” ruver høyt. Det sammen gjør de egne låtene, deriblant ”No Reply,” ”I’m A Loser” og ”Eight Days A Week.”
Help! (1965)
Helhetlig sett er dette den minst imponerende av Beatles’ tidlige album. Klassikere som ”Help,” ”Ticket To Ride” og ”Yesterday” gjorde imidlertid sitt til at platen ikke kom i nærheten av å være middelmådig. Og i likhet med alle andre Beatles-LPer, lå det en og annen hit-single skjult i menyen. I dette tilfellet var det ”I’ve Just Seen A Face” som led den skjebnen at ”Yesterday” fulgte hakk i hæl. Filmen var forresten ustyrtelig morsom.
Rubber Soul (1965)
Låtmaterialet på denne platen kunne vært en ”best of” for en hvilken som helst annen artist. Klassikerne kommer som perler på en snor: ”Drive My Car”, ”Norwegian Wood”, Nowhere Man”, ”Michelle”, ”Girl”, ”In My Life” – til og med George Harrison fremsto som en komponist av klasse med ”If I Needed Someone” og ”Think For Yourself”. Uten tvil det beste albumet som ble laget i 1965. Selv Bob Dylan og Brian Wilson vil si seg enige.
Revolver (1966)
I nyere tid er det denne, og ikke ”Sgt. Pepper”, som regnes for å være Beatles’ beste album. Det er vanskelig å si seg uenig når man studerer låtlisten, og enda verre når musikken strømmer mot deg. Dette er berikende i en så sterk grad at lytteren løftes opp på et høyere nivå. Variasjonen er større enn på noen annen plate laget i 1966, og Beatles klarer det mesterstykket å overbevise uansett hvilken stilart de forsøker seg på.
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (1967)
”Sgt. Pepper” er kan hende ikke det beste albumet som er laget i rockens historie likevel, men det er det viktigste. Det vil aldri bli laget en plate som vil få like stor betydning som ”Sgt. Pepper”, av den enkle grunn at man ikke lenger har tekniske begrensninger i studio slik Beatles hadde i 1967. Det er så mange banebrytende elementer med dette albumet at man trenger en hel bok for å beskrive alt. Hver eneste lille detalj – det være seg på omslaget eller i selve innspillingen – er nøyaktig planlagt med det for øyet at opplevelsen skal være ”a splendid time for all.” ”Sgt. Pepper” er langt mer enn en ruvende bauta innen populærmusikk. Det er et stykke moderne historie. Et ganske stort stykke. Du er enten ignorant, umusikalsk eller uinteressert hvis du ikke har denne platen.
Magical Mystery Tour (1967)
Opprinnelig en dobbel EP med 24-siders hefte, men amerikanerne sendte den ut som en lp med singlene fra 1967 plassert på side 2. Det er LP-versjonen som er utgitt på cd – minus heftet – og det betyr at du får udødelige innspillinger som ”Strawberry Fields Forever”, ”Penny Lane”, ”Hello Goodbye” og ”All You Need Is Love” i tillegg til alle låtene fra den bisarre tv-filmen. Oppfinnsomheten i studio nådde et klimaks med ”I Am The Walrus”.
The Beatles (White Album) (1968)
Beatles spilte inn nok materiale sommeren og høsten 1968 til å fylle tre LPer, men de klarte å presse det meste inn på en dobbel LP med 94 minutters spilletid. Du vil sannsynligvis ikke finne et dobbeltalbum som er så enestående bra og samtidig har en så stor spennvidde. Det svinger fra det knallharde til det sarte, fra det enkle til det uforståelige, fra det barnslige til det modne. 30 låter til sammen, og alt er berikende å høre på.
Yellow Submarine (1969)
Det var opprinnelig meningen at de fire nye låtene i tegnefilmen ”Yellow Submarine” skulle gis ut på en EP. I stedet kom det en lp med seks Beatles-låter på side 1 og George Martins filmmusikk på side 2. Tatt i betraktning at ingen av de fire nye låtene var klassikere, er dette det eneste av gruppens album du ikke er nødt til å ha. Men du bør vurdere nyutgivelsen ”Yellow Submarine Songtrack” som har alle de 15 låtene fra filmen i remikset lyd.
Abbey Road (1969)
Det siste albumet Beatles spilte inn, og etter manges mening det beste. Harrison bidro med ”Something” og ”Here Comes The Sun”, Lennon slo til med ”Come Together” og ”Because”, og McCartney var mannen bak sangsyklusen som fylte det meste av side 2 (fra ”You Never Give Me Your Money” og ut). Til og med Ringo bidro med et minneverdig nummer i form av ”Octopus’s Garden”. Topp det hele med et plateomslag som hver eneste dag siden september 1969 er blitt rekonstruert av turister og tilhengere i gangfeltet utenfor studioet i Abbey Road, og du har en perfekt avslutning på 60-tallets rikeste platekatalog.
Let It Be (1970)
Innspilt før ”Abbey Road” men utgitt etter. Fremdeles går diskusjonen høyt hvorvidt Phil Spector ødela eller reddet opptakene med sin pompøse produksjon og sine orkestreringer på ”Across the Universe” og ”The Long And Winding Road.” Men inntil vi får de originale, ubesudlete opptakene som ble gjort i januar 1969, får vi nøye oss med dette. Den originale lp’en kom med en 128-siders bok full av flotte fargebilder.
Tidenes bestselgende samleplate ”1”, utgitt julen 2000.
Samleplater
”A Collection of Beatles Oldies” var den første samleplaten med Beatles, utgitt for julesalget 1966. Den er fremdeles artig å høre på, selv om historien stopper med ”Yellow Submarine.” Historien går helt frem til 1970 på tidenes bestselgende samleplate ”1” utgitt julen 2000. 27 listetoppere til tross – ”1” er en samling for de som har ekstremt dårlig plass i platehyllen, eller som vil ha en godbit i bilen.
De beste samleplatene med The Beatles er fremdeles de to doble ”1962-1966” og ”1967-1970” – bedre kjent som ”rød” og ”blå.” Disse samlingene fungerer likevel best som en introduksjon til Beatles’ verden. Derfra går veien videre til de 13 albumene som gruppen selv ga ut, og de mange singlene som er samlet på ”Past Masters 1 & 2.”
I 2006 kom plata "Love", som er en samling med 28 klassikere som Beatles-produsent George Martin og sønnen Giles Martin har remikset.
Da har man Beatles komplett, og det er det man bør ha.
Konsertopptak
”Anthology”-serien inneholder en rekke gode konsertopptak med Beatles, spesielt fra gruppens tidligste år. Resten av innholdet på de tre doble cd’ene i serien er av ymse kvalitet, og vil sannsynligvis bare være av interesse for de mest iherdige tilhengerne. Fine hefter til tross; ”Anthology” 1, 2 og 3 kan du styre unna.
Det eneste offisielle live-albumet er ”The Beatles At The Hollywood Bowl” som ble utgitt i 1977. Opptakene er fra 1964 og 1965, med et ekstatisk publikum som høres ut som et par tusen jetmotorer, men Beatles spiller for livet. Forståelig nok, siden de knapt kunne høre seg selv i alt ståket.
De beste opptakene gjort for BBC ble samlet på en dobbel CD i 1994, men det meste her er kun for samlere. Det samme gjelder i aller høyeste grad ”Live At The Star Club 1962” som ikke er noe annet enn en lovlig utgitt bootleg. Opptakene ble gjort med en liten båndspiller med én mikrofon. Nok sagt.
