Tegnefilm på teater

Familieforestillingen «Gjøglaren» på Det norske teatret i Oslo er en blanding av middelaldersk gateteater og tegnefilm.

Det er befriende enkelt på Scene 2 på Det norske teateret når forestillingen «Gjøglaren» sjongleres i gang. Et tregulv, klar lyssetting og en enkel treramme midt på gulvet er alt som trengs for å lage teater.

Anmeldelsen Karen Frøsland Nystøyl

Tankene går til kontinentale markedsplasser der teater hadde tradisjon for å dukke opp når som helst – levende og spontant teater med lite staffasje og der skuespillerkunsten i seg selv var nok.

«Gjøglaren» starter med en mørk scene. Baller i klare, lysende farger trilles over gulvet, plukkes opp og sjongleres med. Det innbyr til en magisk forestilling.

Fruktmisjonærer

Forestillingen er basert på en gammel fransk legende. På markedsplassen møter vi den lille foreldreløse gutten Giovanni og frukthandleren Baptista.

Fruktvirksomheten går dårlig, kundene vil heller kjøpe sukkertøy – og fattiggutten og fruktmannen finner selskap i hverandre. Giovanni sjarmerer seg til en, to, tre frukter, og setter i gang og sjonglerer. Han skaper glede hos menneskene på torget og sørger til Baptistas glede for økt fruktsalg.

Den lille gutten blir snart en berømt gjøgler. Drivkraften er gleden over fargene, men berømmelsen blekner. Snart er han glemt. Hva gjør han da?

Balanse

«Gjøglaren» har trekk fra både Commedia dell’arte-sjangeren og fra typiske tegnefilmunivers.

Heidi Ruud Ellingsen

Heidi Ruud Ellingsen.

Foto: Leif Gabrielsen
Grethe Ryen

Grethe Ryens rollefigur er «frydefull», mener NRKs anmelder.

Foto: Leif Gabrielsen / Det norske teatret

Fargene, kostymene og formene er spisset og dratt ut, karakterene er typete og tydelige – som i en tegnefilm. Det er en morsom og varm fortelling med vittige scener, gjøgleraktig spill, snurpete dronninger og en hjertevarm sjonglør.

Likevel balanserer ikke forestillingen så godt mellom ønsket om å være poetisk og varm og mellom det typete, komiske universet. Det har som konsekvens at fortellingen blir utydelig utover i forestillingen.

Magi

Men sjonglørmagien er der. Giovanni som barn spilles av Heidi Ruud Ellingsen, og sjonglør Tomm Percy er Giovanni som voksen, begge med hjertevarme og morsomme balltriks.

Det er likevel Percy som gjør forestillingen spennende. Sjongleringsnumrene går ikke alltid feilfritt, ballen triller ut blant barna som sitter storøyde på gulvet, og det gir stykket et autentisk og ærlig preg, samtidig som det gjør det spennende: Vil han klare det når han forsøker seg med sju baller på en gang?

Hjertevarmen trenger en motsetning, og Grethe Ryens snerk-snerpete dronning er en frydefull kontrastkarakter. Endelig et prinsesseaktig hespetre på scenen!

Utflytende

Dessverre taper forestillingen seg mot slutten, blant annet på grunn av svak historiefortelling. Motivasjonen for Giovannis kirkebesøk og ønske om å få jesusbarnet til å smile, er ikke tydelig.

Hvorfor det meste rakner for ham, forstår vi nok, men det kunne vært mer eksplisitt fortalt, for dette er et stykke med et eksplisitt preg i mange av de andre valgene som er tatt; eksempelvis i kostyme- og karaktervalg.

Giovannis siste nummer får for liten plass, og det knotes litt med teknikk før sluttnummeret, som skulle være spektakulært, men som det likevel blir noe halvveis over. Hvorfor ønsker Giovanni at jesusbarnet skal smile? Hvorfor forviller han seg inn i en kirke?

Julemasfritt

«Gjøglaren» er likevel en fin og alternativ juleforestilling, fri for nisser og julemas. Det er en forestilling som trolig vil vekke til live mange sjonglører blant publikum.

Dramatiker Gyrid Axe Øvsteng har bearbeidet legenden for teateret, og Svenn Erik Kristoffersen har gitt den et spennende musikalsk tonefølge. Forestillingen kunne likevel vært spisset noe, og hatt en tydeligere historiefortelling.

Men en hjertevarmer i høstmørket er den likevel.

Tomm Percy, Heidi Ruud Ellingsen

Tomm Percy og Heidi Ruud Ellingsen i stykket som NRKs anmelder er en «hjertevarmer i høstmørket».

Foto: Leif Gabrielsen / Det norske teatret

Kulturstrøm

  • Byr opp til fest på godt og vondt

    Netflix-filmen “The Dirt” er historien om ett av tidenes villeste rockeband, Mötley Crüe. Her skildres lavmoralske handlinger og horrible beslutninger i omtrent hver eneste scene. Dette er definitivt ikke en film for metoo-bevegelsen, selv om den gir inntrykk av at gleden ved det ekstreme “forbruket” av damer er gjensidig, mener anmelder Birger Vestmo

    The Dirt
    Foto: Netflix Jake Giles Netter / Jake Giles Netter
  • Bokmessen i Leipzig åpner

    Den årlige bokmessen i den tyske byen Leipzig åpner lørdag. 18 norske forfattere er blant dem som skal presenteres.

    Bokmessen i Leipzig 2019
    Foto: HENDRIK SCHMIDT / AFP