NRK Meny
Normal

Lampedusa

Henning Mankells Lampedusa er ikke godt teater, men en utfordrende påstand om våre holdninger til muslimer.

Terese Mungai og Vivi Sunde i forestillingen Lampedusa

Terese Mungai og Vivi Sunde.

Foto: Arild Moen

Henning Mankell åpner sin forestilling, Lampedusa, med å peke nese av vår redsel for muslimer fra Afrika. 

Peker nese til oss

Plutselig står hun der i mørket – en svart afrikaner, ved siden av et blodrødt veggteppet som buer frem under to stoler og et bord. Musikken til Henning Sommero får skikkelsen til å virke truende. Så kommer lyset på og og hun rusler ufarlig bort til en stumtjener og henger av seg den grå ytterjakken. I denne avvæpnende åpningscenen av Lampedusa, peker Henning Mankell nese til oss: Se, denne afrikanske muslimen er slett ikke farlig – det er bare noe du innbiller deg.

Mankell sparker begge veier

Titania, spilt av Terese Mungai, er en moderne muslimsk innvandrer fra Zimbabwe. Utdannet som data-arkeolog. Nå er hun ankommet en norsk TV-kanal for å snakke om hvordan det er å være muslim og lesbisk, i et direktesendt program.Programlederen Anne, spilt av Vivi Sunde, er mer opptatt av dette journalistiske skupet enn av mulige konsekvenser for Titania.

- Afrikanske muslimske kvinner har blitt stenet til døde fordi de var lesbiske, forteller Titania i den forberedende samtalen som utgjør dette teaterstykket. Anna vil at Titania også skal fortelle om faren som slo henne og om martyrene som tror de skal få 70 jomfruer I Paradis. Ifølge Titania har de kanskje tolket et ord i Koranen feil.  Kanskje står det ikke  ”jomfruer” men ”rosiner”. At de skal få 70 rosiner om de dør mens de dreper de vanhellige. Her leker Mankell både med norske fordommer og med terrormartyrene selv.

Ikke troverdig

Samtalen mellom Titania og Anne blir en diskusjon om hva Titania er villig til å fortelle om eget liv og om kritikkverdige overgrep i muslimske miljøer. De blir forstyrret av TV-kanalens meteorolog, som hater muslimer, ifølge Anne, og er redd for en fremtid der muslimene er i flertall i Norge.

Men, teksten til Henning Mankell, jobber mot troverdigheten. Og han styrker den ikke gjennom regien heller. For det første selve rammen for det som skjer. Er man ansvarlig for en en 19 minutters TV sending på direkten, begynner man ikke researchen en time før sending, slik som her. Og de to kvinnene Titania og Anne fremstår mer som konstruerte motsetninger enn sanne mennesker.

Dårlig som teater - godt til debatt

Blant annet derfor er ikke Lampedusa en god teaterforestilling. Og det blir mindre viktig at spillet til Terese Mungai og Vivi Sunde ikke er overbevisende heller. Fordi Henning Mankell lykkes i å provosere oss til å se på egne forutinntatte holdninger. Alle har dem jo, om alle andre. Afrikanerne har dem nok også, selv om Mankell er blind for det i dette stykket. Stereotypier er en menneskelig beskyttelsesmekanisme. Men i en integreringsprosess kan det være klokt å avdekke fordommene. Og her kan Lampedusa ha en funksjon.

Fremmedkulturelle - samer og tatere

Norge har en spesiell historie når det gjelder holdning til og behandling av fremmede kulturer som bor i landet vårt. Den er nyttig å ha i bakhodet når vi jobber med holdningene våre idag. For å beskytte den unge nasjonalstaten Norge, ble to fremmede kulturer som levde i Norge: Samer og tatere, tvangsintegrert helt fra 1930-tallet. De måtte lære norsk og kristendom. Nå som nasjonalstaten Norge er iferd med å gå i oppløsning i det globale storsamfunnet som Norge er en del av. Men likhetsbehovet sitter nok fremdeles i ryggraden vår og preger vår måte å ta imot innvandrere fra kulturer helt annerledes enn vår egen. Lampedusa er en påminnelse om at det går an å gjøre det på en annen måte. Både for oss og andre.

Symbolsk tittel

Tittelen Lampedusa, har Mankell valgt fordi Lampedusa er en øy mellom Afrika og Italia dit afrikanere drar for å søke lykken i Europa, med livet som innsats. Henning Mankells credo er at europa må akseptere afrikanske muslimene på deres egne premisser.

Premiere 14.9.07 i Åndalsnes. Riksteatret/Teatret Vårt.

 

Forestillingen Lampedusa, Teatret Vårt/Riksteatret.
Foto: Arild Moen