Teateranmeldelse: Uferdig og uforløst

Etter en noe turbulent prøvetid med bytte av skuespiller og regissør, var teaterversjonen av Agnes Ravatns selvhjelpsbok «Operasjon sjølvdisiplin» premiereklar.

Kjersti Aas Stenby, skuespilleren som tok over etter at Charlotte Frogner trakk seg fra produksjonen, har hatt en prøvetid kortere enn det som er vanlig ved et institusjonsteater.

Det står ikke på hennes innsats, men etter endt forestilling er det likevel uklart hva ved denne boken som gjør at noen ønsker å ta den til en scene.

Ravatns tekst er bearbeidet av Ingrid Weme Nilsen, opprinnelig dramaturg på prosjektet, og det var hun som tok over regijobben da Peer Perez Øian ga seg samtidig med Charlotte Frogner.

Konstaterende og flatt

«Operasjon sjølvdisipin» som teaterstykke oppleves som en form for forelesning over hvordan få et bedre liv. Teksten, slik jeg leser den, er ikke tydelig på hvorfor denne disiplinen er nødvendig.

Riktignok peker teksten på lyter ved samtidsmennesket og hvordan vi innretter livene våre i en digitalt preget verden, men hva ved livene våre som gjør at det er slik og hvordan vi kom oss dit vi er, opplever jeg ikke at forestillingen tar tak i.

Dermed blir «Operasjon sjølvdisiplin» en forestilling som konstaterer i stedet for å spørre. Det gjør teksten flat og iscenesettelsen lite overraskende. Selv om den er morsom. Men boka er morsommere.

Lite nyanser

Det er blant annet i språket Ravatns bok er god. Slentrende og lekende med ord og situasjoner klarer boka å kombinere selvransakelse, latterliggjøring, tristesse og engasjement og samtidig skjele til et underliggende dyp.

Men den fortellende formen som er valgt i stykket gir ikke samme opplevelsen av den lengselen som ligger til grunn for ønsket om selvdisiplin. Teksten er gjenkjennelig fra boka, og blir fremført på en overraskende forutsigbar måte, både i stykkets form, men også for eksempel i stemmebruk og replikknyansering. Igjen: Kjersti Aas Stenby gjør en god jobb, den korte forberedelsestiden tatt i betraktning.

Ravatn vs Seneca

Stykkets første del er et slags foredrag, andre del spiller ut vanens anatomi. Den delen ender ikke uventet opp i et kaos av gode intensjoner og halvferdige gjerninger. Tredje del er selvhjelp fra antikken – forfatteren Senecas moralske brev fra år 65 kommer setning for setning opp på bakveggen mens Aas Stenby gjør en koreografert sekvens.

Musikken som ligger under er klokkespill og stryk, og denne scenen varer akkurat så lenge at den heller mot klisjéen og sparker bein under seg selv, og det er synd, for her starter noe spennende. For denne scenen er den minst skråsikre og mest åpne i hele stykket.

Kort prøvetid må ta noe av skylden for at «Operasjon sjølvdisiplin» som teaterstykke oppleves uferdig.

Jeg tror denne boka tatt til scenen ville hatt godt av et større ensemble, det ville åpnet opp for andre type scener som kunne utforsket grunnen til at vi leser slike selvhjelpsbøker. Slik det er nå, er «Operasjon sjølvdisiplin» bedre som bok enn teater.

Anbefalt videre lesing: