NRK Meny
Normal

Ønskekonserten

Med et tysk stykke som underlag, har Martens og Goksøyr laget en installasjon om tragisk fattigdom som berører. Men stykkets tragiske slutt blir ikke troverdig.

"Ønskekonserten" på Amfi, Nationaltheatret. Regi Goksøyr&Martens

Trist og taus realisme på Nationaltheatret.

Foto: Marit Anna Evanger

Som de pleier, har Goksøyr& Martens loddet virkeligheten før de satte opp denne teatrale installasjonen.

En stille time

Forestillingen ”Ønskekonserten” er ikke ”vanlig” teater, i den forstand at teater er basert på dialog. Her er ingen dialog.

Kunstakademi-utdannede Goksøyr&Martens lager installasjoner og performance. Så også her på teaterscenen.

Og det har sin absolutte effekt at publikum sitter en hel time i salen og ser på en scene med to personer uten at en replikk blir uttalt.

Trist hverdagsliv

Scenen på Amfi viser en liten leilighet bestående av tuslete kjøkken, stue og bad. I kjøkkenet ligger fulle søppelposer under bordet, i stuen står tomme eller halvfulle colaflasker, og rester etter hurtigmat omkring en oppslått sovesofa.

Et hverdagsliv som har hengt seg opp. Barneleker står imidlertid oppmarsjert i god orden foran morens sovesofa.

Moren døser bortgjemt under dynen i en oppslått sovesofa. Gjennom avspilling av telefonsamtaler fra en noe utydelig høyttaler over scenen, får vi vite at hun ikke klarer å skaffe seg en jobb. En guttunge på 7-8 år ligger ved fotenden og ser på TV. Så sjekker han et tomt kjøleskap og lager seg kornblanding med melk. Når han har lagt seg, står moren opp, sjekker det tomme kjøleskapet, kaster søppelposer som ligger under bordet ut av vinduet, vasker undertøy og rydder.

Ønskekonserten

Maria Henriksen i Ønskekonserten på Nationaltheatrets Amfiscene.

Foto: Marit Anna Evanger

Til slutt setter moren seg ved kjøkkenbordet og tømmer en eske piller.

Utroverdig tragedie

Forestillingen bygger på en meget knapp, sosialt engasjert tekst om fattigdom og den rutinemessige orden ved selvmord, av tyskeren Franz Xaver Kroetz. Scenograf Olav Myrtvedt balanserer fint mellom normalitet og fattig dysfunksjon i interiøret.

Det interessante samarbeidet mellom Nationaltheatret og installatørene Goksøyr og Martens startet i 2002, og er en del av teatersjef Eirik Stubøs ambisjon om å utvide teateruttrykket ved landets tyngste scene.

 

Goksøyr og Martens har diktet en sønn til den unge kvinnen. Han var opprinnelig ikke med i Kroetz utgangstekst. Sønnen utdyper det tragiske ved situasjonen, men samtidig opplever jeg at hans tilstedeværelse gjør stykkets utgang mer tvilsom. Jeg tror ikke på at en ung mor begår selvmord i stuen når hennes lille sønn sover i rommet ved siden av.