Hopp til innhold

Tarjei Vesaas. Fuglane og 50-tallet

Den samlinga av nasjonen Norge som begynner med nasjonalromantikken og grunnloven av 1814, og som videreføres først gjennom unionsoppløsinga i 1905 og så okkupasjonen under andre verdensrig, den fullbyrdes på 1950-tallet. Da er nasjonen på sitt sterkeste, sitt mest enhetlige.

Tarjei Vesaas. hjemme på Midtbø i Vinje.
Foto: Storløkken, Aage / SCANPIX

Fortellingen om 1950-åra,

er fortellingen om tiåret for framskritt og utviklingsoptimisme i Norge. Landbruket teknologiseres og rasjonaliseres. Tunneler og broer binder sammen det som før var atskilt. Landsbyga blir elektrifisert. I Oslo bygges T-banen og bærer bud om forvandling fra provinshovedstad til noe annet. Husmødrene holder kjøkkenene sine rene, og barna pusser tennene. I de nye drabantbyene bygges leiligheter med teknologiske nyvinninger som kjøleskap, vannklosett og vaskemaskin.

Tarjei Vesaas og romanen Fuglane

Tarjei Vesaas talte det norske 50-tallet imot. Blant mange andre fortalte han historier om tidsåndens antagonister, om motspillere til det store samarbeidet, om marginalisering og normalisering av den som ikke passer inn. Fuglane fra 1957 er en sånn roman som imidlertid, samtidig, vender rundt på og forskyver forholdet mellom fortellingen om tida, og fortellingen om den som står på sida, utenfor, ekskludert. Romanen Fuglane, hovedverket til den kanskje fremste norske prosamodernisten på 1900-tallet, utfordrer stadig som en roman om utenforskap og fremmedhet, som en satire over den allmenne hverdagsfornuften, men den er også en fortelling som dekonstruerer sin egen fortelling, som forteller en historie og underminerer den samme historia i ett og samme grep.

Tusten Mattis

Fuglane er romanen om tusten Mattis, om den tomsete og barnlige, evneveike og arbeidsuføre førtiåringen som overlever bare takket være søstera Heges oppofrelser. Det er en roman om en som verken kan bygge stein på stein, eller luke en turnipsåker, et portrett av en som har tilnavnet sitt fra de unnselige granene som aldri vokser opp til noe annet enn en floke av pistrete kvister. Som tustegranene aldri når sin bestemmelse, duger ikke Mattis som arbeidende menneske. Mattis’ene forsøk på å arbeide, på å luke turnips i bondens åker blir en allegori over hans situasjon. Ugresset og det unyttige må lukes vekk, så de livsdyktige og fruktbare plantene får rom til å vokse.

Dette er et utdrag av foredraget til Kjell Ivar Skjerdingstad holdt i P2-akademiet 07.02.08.

Kulturstrøm