NRK Meny
Normal

Tapte illusjoner på høye hæler

Fremtidsdrømmer og tapte illusjoner danses frem i Carte Blanches festspillforestilling «FICTION». Det er blitt en danseforestilling med tydelige dramatiske og filmatiske trekk.

«FICTION» er signert koreografen Alan Lucien Øyen, som har utmerket seg med flere gode forestillinger de siste årene.

Anmeldelsen Karen Frøsland Nystøyl

Øyen er en grensekryssende koreograf. Han plukker virkemidler fra ulike sjangre, og utfordrer danserne i grenselandet mellom teater, dans og film.

Dramatikk

Prosjektet denne gangen er hva som skjer med mennesker når vi blir revet ut av den virkeligheten vi lever i til vanlig.

Inn i dette kobler Øyen to tema: Dramatiske situasjoner og hvordan folk iscenesetter seg selv.

Fellesnevneren for de to temaene handler om hvordan man skiller sant og usant når grepet man har om virkeligheten forsvinner.

Enestående enkelhet

De elleve Carte Blanche-danserne undersøker og belyser dette temaet i en scenografi som både er rå og drømmende på en gang.

I et sjeldent godt samspill mellom lysdesigner og scenograf manes og males ulike stemninger og situasjoner frem – kun ved hjelp av enkle midler. Scenograf Åsmund Færavaag har bygd husvegger satt sammen i nitti graders vinkler – på scenen står to slike bevegelige husvinkler.

Selve veggene er delt inn i felt som kan minne om store persienner eller lamellgardiner – plankene kan vris slik denne typen vindusforheng kan, og dermed slippe større eller mindre mengder lys gjennom sprekkene. Torkel Skjærvens lysdesign er med på å skape uttrykk som spenner fra sommermorgener til kald kveld.

Dette skaper den filmatiske rammen i «FICTION». Det er enestående i all sin enkelhet.

Ille varsel

«Alt er mer komplisert enn det var før. Hvert valg du tar krever litervis med styrke av deg. Og du har bare en sjanse. Griper du ikke den, kan alt være ødelagt».

Omtrent slik starter stykkets åpningsmonolog, fremført med stort alvor av Caroline Eckly. Eckly er en danser med et sterkt og godt uttrykk, og hun er fortellerstemmen som bærer forestillingen.

Men det er først når hun på slutten av monologen kommer med en illevarslende, stygg hoste at «FICTION» begynner å bli interessant. Fordi nå er det noe som skurrer. Hoste og dans hører ikke sammen.

Hender

Tematikken utforskes gjennom replikkvekslinger og dans. Sistnevnte er definitivt det mest interessante.

Selve tekstene er ikke stor litteratur, de er det minst viktige elementet i denne oppsetningen – uttrykket Carte Blanche-besetningen har som dansere er mye mer spennende.

For kompaniet har mange uttrykksfulle dansere. Derfor blir det nesten irriterende når de ikke finner noe sted å plassere hendene i de teatrale delene av stykket. Det er noe med dansere og hender når replikker skal fremføres. De er som oftest i veien.

Mildhet

Men det er dansen som er det viktige og det som imponerer her. Måten de tar scenerommet i besittelse på, hvordan de entrer det, gir intensitet til forestillingen.

Imponerende er også mykheten danserne har i avrundingen av bevegelsene, spesielt i fellesnumrene. Bevegelser som har mye fart, avrundes likevel mildt.

At de i perioder danser på sokker, gir også en egen opplevelse av mykhet – selv i duetter der parene forsøker å ta kvelertak på hverandre.

Kun sårbarhet

Melankolien og nostalgien ligger og lurer under overflaten i «FICTION». Projiseringer av videoer med motiver fra sommer, barndom og bursdag, trekker i samme retning.

På scenen handler det mye om kjærlighet og død. Bak nærmest perfekte ytre, høye hæler, pene dresser og kule skjørt, finnes kun sårbarhet. Alan Lucien Øyen er inne på interessante koblinger mellom uttrykk og tematikk med denne forestillingen.

En undergang truer, enten i form av rallende hoste eller av konkrete dødsbudskap. Som i en film. Der man ikke helt vet utgangen.