Det er langt mellom middelalderen og oss. Mellom middelalderens feodale, før-industrielle, sakralt orienterte verden og vår egen sekulariserte, teknologiske, markedsstyrte kulturform, ligger selvfølgelig en lang utvikling og et hav av erfaringer som drastisk har endret vår tenkemåte og våre forståelsesformer.
Og allikevel kan vi ikke la være å fascineres av denne epoken. Noe ved dens ytringsformer har en sterk appell til nåtidens mennesker, til tross for alle forskjellene. Middelalderens verden - både samfunn og kosmos - var en hierarkisk struktur av høyere og lavere vesener og makter, et åndelig bestemt univers. I vår verden er det helt andre krefter og instanser som regulerer og fortolker livet fra vugge til grav. Vi søker andre støttepunkter og bruker andre modeller i våre forsøk på å forstå naturens og samfunnets fenomener.
Kanskje er det moderne menneskets dragning mot middelalderen en dragning mot det som er helt annerledes og derfor oppleves både som en utfordring og en oase?
Intet menneske har visst at det levde i middelalderen. Ordet er ettertidens. Men rett betenkt lever vi jo alle i en middelalder: mellom to tider, mellom en fortid vi har forlatt og en fremtid vi ikke kjenner.
Det var på 1400-tallet, under den italienske ungrenessanse, at tidens humanister begynte å tale om en "middelalder" som et tilbakelagt stadium. Betegnelsen var ikke særlig positivt ment. Det var parentesen mellom antikken og deres egen tid, to perioder med rik og entusiastisk kulturutfoldelse på alle områder.
Tidlig fikk middelalderen påhengt adjektivet "mørk". Fanebærerne i 1700-tallets opplysnings-ideologi overtok ikke bare renessansens middelalder-begrep, men også oppfatningen av perioden som en anti-humanistisk kulturpause. Og selv om romantikerne rundt begynnelsen av 1800-tallet, med sin affinitet til mystikk og sin dyrkelse av det forgangne, forsøkte å rehabilitere middelalderen på sine spesielle premisser, synes fremdeles forestillingen om den mørke middelalder å være seiglivet.
Uttrykket vil vel fortsette å leve i kultur-polemiske sammenhenger, men som hjelpebegrep i en historisk analyse er det ikke spesielt fruktbart. Middelalderen rommer utvilsomt - som enhver annen periode - alle slags fenomener, fra dem vi dømmer som beksvarte til dem vi oppfatter som lysende. Før vi begynner å moralisere bør vi prøve å forstå fenomenene ut fra tidens egne forutsetninger.
Når middelalderen stilles på linje med betegnelser på senere epoker i vår historie, som "renessanse", "opplysningstid" o.s.v., glemmer man lett at i motsetning til disse epokene, som gjerne favner et hundreår eller to, betegner "middelalderen" et tidsrom på henimot tusen år i europeisk historie. Det er et like langt tidsrom som det som skiller oss fra Harald Hårfagre.
Allerede dette enkle faktum gjør det vanskelig å bestemme periodens egenart. De første århundrene etter folke-vandringene er temmelig forskjellig fra senmiddelalderen. Dertil kommer at europeisk middelalder omfatter tre ulike kulturområder med hvert sitt særpreg: det latinske, det bysantinske og det arabiske.
Det latinske, vesterlandske område hadde latin som litteratur- og administrasjons-språk og var dominert av den romersk-katolske kirke. Det omfattet det meste av Italia, de germanske områder i og utenfor det gamle vest-romerske rike, det angelsaksiske England og det keltiske Irland, samt Skandinavia.
Det politisk-kulturelle tyngdepunkt lå opprinnelig i det frankiske rike som etter Karl den Stores død i 814 ble mer og mer oppsplittet, inntil det inngikk i en ny, men ustabil hoved-deling av Vest- og Sentral-Europa i det tysk-romerske keiserrike og det franske kongedømme.
Det bysantinske område hadde gresk som kulturspråk og sitt politiske sentrum i Konstantinopel, hvor den øst-romerske keiser og patriarken av den gresk-katolske kirke residerte. Det omfattet i vekslende utstrekning områdene rundt det østlige Middelhav, med tyngdepunktet i Hellas og Tyrkia, men hadde utløpere både i det sørlige Italia og nordover i de slaviske land.
Det arabiske, islamske område ekspanderte etter 600-tallet nord-, øst- og vestover, inntil det på sitt meste omfattet et territorium som strakte seg fra Indus og Turkestan i øst til Atlanterhavskysten i vest, innbefattet Nord-Afrika og Spania samt Sicilia, Korsika og Sardinia. Først i det 15.århundre mistet araberne sitt siste fotfeste på den iberiske halvøy.
Mellom disse tre hovedområder var det gjennom det meste av middelalderen spenninger, rivalisering, kriger og en ustabil makbalanse i de mest utsatte deler av Middelhavsbekkenet.
En følge av de politiske konfrontasjoner og vekslende landerobringer var imidlertid også at det oppstod kulturell kontakt, gjensidig påvirkning og områder preget av kulturblanding. Og selv om de tre kulturområder representerer forskjelligartede tradisjoner, hadde de i det minste dét til felles at de hver på sin måte søkte å videreføre arven fra antikken og integrere denne i en ny kulturell kontekst.
Epokens lengde og fenomenenes mangfold til tross, kan man fra et idéhistorisk synspunkt kanskje definere middelalderen som den perioden i Vest-Europas historie som innledes med det antikke romerrikets undergang, kjennetegnes ved frem-veksten av en kultur der kristne, antikke og germanske elementer smelter sammen - og når sin slutt i og med at denne kirkelig pregede kulturenhet bryter sammen under renessansen og reformasjonen.
Stort nøyaktigere kan man ikke sette grensepælene. Riktignok har noen festet seg ved dramatiske begivenheter i hver ende av middelalderen som f.eks. visigoternes erobring av Roma i 410 og tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.
I vår sammenheng er det mer fristende å velge 529 som et merkeår. Da inntraff to begivenheter i det stille som kan tydes symbolsk: Det Akademi som Platon hadde grunnlagt i 387 f.Kr. blir stengt etter en nesten tusenårig virksomhet i filosofiens tjeneste. Samme år grunnlegger Benedikt av Nursia det berømte Monte Cassino, klosteret som middeladerens fremste filosof, Thomas Aquinas, trådte inn i 700 år senere.
Idet en av de sentrale institusjoner i den antikke kultur nedlegges, oppstår en av de bærende institusjoner i middelalderens åndsliv: det vesterlandske klostervesen.
Arven fra oldtidens litterære og filosofiske kultur ville antagelig gått helt tapt i de kaotiske århundrer som fulgte etter det vest-romerske keiserrikes sammenbrudd, hadde det ikke vært for benediktiner-munkenes innsats. Mens det opprinnelige munkevesen i øst hadde antatt mer og mer esktreme, asketiske former, skapte Benedikt av Nursia gjennom sin klosterregel ca.530 en mer moderat og kultur-åpen munkebevegelse i vest.
Da Europarådet for noen år siden ga Benedikt den offisielle ærestitelen "Vesterlandenes far", var det mer enn retorikk. I hans "reglement" for ordenslivet (Regula Sancti Benedicti) lå i mange århundrer en sivilisatorisk kraft som hadde nedslagsfelt langt ut over klostrenes murer. Benediktinerne var med å forme den europeiske hverdag gjennom sin ethos (ora et labora - be og arbeid !), sine skoler, sine biblioteker, sin liturgi, sine produksjons-systemer og sin teknologi innenfor landbruket.
Regelen fastsatte at brødrenes daglige liv skulle være delt mellom religiøs tjeneste, fysisk arbeide og "hellig lesning" til bestemte tider. Den lesning som munkeregelen påla klosterbrødrene, var neppe opprinnelig ment som en redningsaksjon for antikkens litteratur. Siktemålet var å fremme det religiøse liv, og lesestoffet skulle være Bibelen og kirkefedrenes verker.
Men for å oppfylle leseplikten måtte munkene læres opp i lesning og skrivning. Det ble opprettet biblioteker og man lærte opp kopister. Resultatet av denne virksomheten ble et undervisningssystem som etterhvert omfattet kopiering og studier av mer enn bare den strengt religiøse litteratur.
Benediktinerne, som var organisert i selvstyrte klostre ledet av mektige abbeder, drev lenge all misjon og organisert skolevirksomhet i Vesten. Særlig sterkt fotfeste fikk de på de britiske øyer. Misjonærer utsendt fra Roma grunnla klostre på 5-600-tallet, organiserte kirken etter sitt eget, monastiske mønster, nokså uavhengig av kirkestrukturen på kontinentet, og utfoldet en kulturell virksomhet uten sidestykke i det øvrige Europa.
Den kristne kirke utvikler seg i løpet av middelalderen til å bli den dominerende religiøse, kulturelle og sosiale institusjon - og en viktig politisk maktfaktor i Vest-Europa. Rammen om Thomas Aquinas’ livsverk er en kirkelig dominert kultur som ikke uten videre lar seg forstå ut fra forestillinger om kirkens stilling i et moderne, sekularisert samfunn. Kirken var ikke én blant mange kulturpregende instanser. Kirken påvirket ikke middelalderkulturen, men sto midt inne i den.
Man forstår ikke en rekke av de viktigste politiske og kulturelle fenomener i middelalderen - heller ikke den betydelige opposisjon mot kirkens makt- og autoritetsutøvelse - om man ikke har klart for seg hvor gjennomgripende kirkens dominans etterhvert ble.
Kirken fylte en rekke funksjoner som idag ivaretas av staten eller andre verdslige instanser. Den forestod praktisk talt all sosial virksomhet, drev hospitalene, hadde monopol på undervisningen, øvet jurisdiksjon over studentene, prestene og munkene. Den hadde domstoler som dømte ikke bare i religiøse, men også i sivile og kriminelle saker. Dens ledere - biskopene og abbedene - ble rekruttert fra det høyeste sosiale skikt i samfunnet og var adelens likemenn. Epokens filosofer og lærde var prester og munker, med teologien som sitt “faglige" utgangspunkt.
Men det tok tid før den romerske kirke fikk denne ledende posisjon i den vesterlandske kristenhet og det romerske bispedømme ble til et pavedømme som gjorde krav på absolutt og universell autoritet. Pavene førte en lang kamp, med mange tilbakeslag, for å vinne anerkjennelse, autoritet og makt. Det var en strid med vekslende motparter: rivaliserende biskoper, keiseren i Konstantinopel, den tysk-romerske keiser, germanske og italienske konger og fyrster, romerske adelsslekter, teologiske mot-retninger og opprørske religiøse bevegelser.
Størst betydning for den samfunnsmessige og kulturelle utvikling i Europa fikk forholdene i det germanske Frankerriket. Mens en rekke andre germanske folk først hadde sluttet seg til arianismen, en teologisk retning som bestred Kristi guddom, hadde frankerne under kong Clovis (Ludvig I) antatt kristendommen i romersk-katolsk form. Deres rike omfattet Gallia (nåværende Frankrike) og områder vest for Elben som idag er Tyskland.
Her utvikles etterhvert et sosialt og kirkelig administrasjonssystem som var tilpasset de endrede sosiale og nærings-politiske forhold på kontinentet etter Romerrikets oppløsning. Kongene ga land som belønning til hærførere og betrodde menn, som ble vassaler under kronen: jord-eiende stormenn med bønder og livegne i sin tjeneste. Dette feodalsystemet representerte en desentralisering som ofte førte til at kongens overherredømme var temmelig formelt. De lokale vassaler var de reelle maktutøvere i et konglomerat av lokalsamfunn der kongen var en fjern størrelse.
Frankerne instituerer middelalderens karakteristiske samfunnssystem - en feodalisme tuftet på gjensidige forpliktelser og avhengighetsforhold mellom de forskjellige samfunnsgrupper: bøndene, de jordeiende lensherrer, og geistligheten. Kirken ble tilpasset den almene feodale struktur i riket, ble oppdelt i sogn og virket lenge i stor uavhengighet av Roma.
Sammenvevningen av lokalkirkenes religiøse og juridiske funksjoner la noe av forutsetningene for den autoritets- og kompe-tansekonflikt som senere toppet seg i investiturstriden mellom den verdslige og kirkelige myndighet. Samtidig førte den feodale kirkeordning til en hierarkisk oppdeling av geistligheten, med et oversjikt av biskoper og abbeder rekruttert fra adelsfamilier og med fyrstelige prerogativer, og et lavere skikt av alminnelig presteskap og klosterfolk.
Også i Frankerrikets første fase stod sentralmakten svakt i forhold til de lokale vassaler og embedsmenn som hadde fått eller tatt seg vidtrekkende fullmakter. De som tjente på sentralmaktens svekkelse var ikke bare jordeiere og grever, men også kirkens lederskikt, som etterhvert overtok en rekke administrative og juridiske oppgaver. De fattige og etterhvert stadig mer maktesløse merovingerne fungerte tilslutt nærmest som skyggekonger.
I denne situasjon er det at “karolingerne" kommer til makten. Under Karl den Store styrkes alliansen mellom frankerne og den romerske kirke. Karl blir av pave Leo III kronet i Peterskirken som keiser, juledag år 800. Karl oppfattet åpenbart ikke seg selv primært som en keiser etter romersk forbilde, men snarere som en preste-konge etter gammeltestamentlig forbilde: en summus rex med ansvar for den rett-troende, katolske kristenhet, overhodet for et imperium christianium.
Viktigst i vår sammenheng er at den politiske konsolidering på kontinentet under Karl den Store gikk hånd i hånd med den første kulturelle fornyelse av betydning i middelalderen. Det er gjenopplivingen av de teologiske, filosofiske og litterære studier på denne tiden som har skapt betegnelsen “den karolingiske renessanse". Med sin undervisningsreform innleder Karl en motbevegelse mot den kulturelle stagnasjon som hadde preget den tidligste fase av middelalderen. De første kimer legges for skolastikken, den lærdomskultur som skulle komme til å prege skolene og universitetene i høymiddelalderen.
Innholdet i skolefagene hentet man fra fortidens forfattere - både kristne og før-kristne. Blant antikkens filosofer raget Platon høyest. Ikke minst gjennom den innflytelse han fikk på kirkefaderen Augustin (354-430), ble Platons anseelse stor. Nyplatonsk tankegods satte sitt preg på teologien i første del av middelalderen.
Blant de kristne forfattere som ble studert og kommentert, sto Augustin i en særstilling. Hans vurdering av den verdslige kultur og hans integrering av antikke tanke-elementer i en kristen helhetsforståelse av verden, ble forbilledlig for mange av middelalderens tenkere.
Augustin levde i en tid da filosofiske skoler med religiøst anstrøk og religiøse retninger med filosofisk anstrøk florerte. Han hadde vært igjennom et manikeisk, et skeptisitisk og et nyplatonsk stadium før han konverterte til kristendommen. For Augustin fortonte Platon seg som en forløper for kristendommen. Den greske filosofen hadde vendt menneskenes blikk mot den åndelige virkelighet, høy hevet over den ufullkomne sanseverdenen, og han hadde med sin eros-lære rettet oppmerksomheten mot menneskehjertets lengsel mot det guddommelige.
Slike elementer i den “hedenske" kultur-arv burde den kristne ifølge Augustin ikke avfeie, men tvert om bruke til sin egen dannelse og foredling. Det gjaldt også de frie disipliner eller vitenskaper. Hos hedningene kunne man finne høyverdige etiske regler og mange universelle sannheter, f.eks. troen på den ene Gud. Skaperen har inngytt sannhet også i hedningenes hjerter. Den verdslige kultur har for Augustin en propedeutisk verdi, den kan bli en verdifull forberedelse, et hjelpe-middel til å trenge inn i kristendommens sannheter. Med denne holdningen styrket Augustin driften mot en kultursyntese, en sammenvevning av antikke og kristne kultur-elementer.
Klosterskolenes tradisjons-bevarende undervisning varte i flere hundre år, inntil en ny type institusjoner overtok som tidens pedagogisk spiss-formasjon: katedralskolene. Ved domkirkene var presteskapet organisert i kommuniteter med mange av klosterlivets kjennetegn: felles hushold og gudstjenester. Den av prestene som hadde ansvar for undervisning og utdannelse i et slik fellesskap av “kanniker", ble kalt scholasticus. Med de biskopelige katedralskolenes fremvekst fra midten av 1000-tallet og det intellektuelle livs organisering under disse scholastici, innledes skolastikkens egentlige blomstringsperiode, som varer frem til ca.1300.
Når den filosofiske hovedtradisjon i middelalderen kalles “skolastisk", er det fordi den hadde en skolemessig utformning og var knyttet til en omfattende lærevirksomhet. “Skolastikerne" var lærere i de frie disipliner og i teologien, og sentralt i deres undervisning sto formidlingen - etterhvert også videreføringen og kritikken - av historiens store forfattere: auctores. I dette henseende står vi ennå i gjeld til skolastikernes grunnlagsarbeide. Med deres studie- og undervisningsorden fikk man et organ som kunne assimilere oldtids-arven og etterhvert sette den inn i en ny sammenheng som ikke bare var konserverende og museal.
Uten middelalderens formidlingsvirksomhet ville Platons og Aristoteles’ verker vært mer fremmede og lukkede idag enn de faktisk er - hvis vi overhodet hadde hatt dem bevart.
Det som for oss kan fortone seg som en forbenet og livsfjern akademisk virksomhet - systematisering, klassifisering og reorganisering av filosofisk argument-asjon fra tidligere tider - hadde en helt annen vital betydning for dem som utførte dette intellektuelle arbeide.
I den læremessige omgang med det fremmede: en filosofisk kultur oppstått rundt middelhavsbekkenet i før-kristen tid, vokste middelalder-filosofien frem, en tenkning som ikke bare siktet mot å avklare innholdet i den kristne åpenbaringstro, men også å erkjenne alt som kan erkjennes ved naturlig sansning og fornuft. Og ikke minst søker den å avklare forholdet mellom de to områder og erkjennelsesmåter: troens og tankens.
I Nord-Italia og i Frankrike rykket på 1100-tallet logikken og dialektikken frem innenfor det intellektuelle liv. Argumentasjons- og diskusjonskunsten ble dyrket av lærere og elever som med begeistring tok den den aristoteliske logikk i bruk for å finne rasjonelle løsninger på alle problemer de hadde fantasi til å reise.
Det er ikke en manglende tiltro til fornuften som preger skolastikkens filosofi. Tvert om vil en nåtidsobservatør som ser nøyere etter, lett forbauses over mange skolastikeres enorme tro på den menneskelige fornufts muligheter og på logikkens overlegenhet som redskap for erkjennelse. Det var ikke noe underskudd på rasjonalisme, i betydningen fornuftstro, i skolastikken. Når perioden hadde sparsomme tilløp til vitenskap i vår betydning av ordet, må det snarere tilskrives at de lærde ikke hadde oppdaget det fruktbare i å koble sine høyt utviklede rasjonelle disipliner til kontrollert empiri.
På 1100-tallet blåser en vårvind gjennom Europas åndsliv og skaper bevegelse på en rekke kulturområder. En ny intellektuell appetitt og en trang til personlig verditilegnelse viser seg på felt etter felt innenfor et kulturliv som spenner fra en klosterbevegelse i reformenes og det religiøse alvors tegn, over den filosofiske refleksjon til en poesi som utfolder seg i upuritansk og livsglad frodighet.
Pierre Abélard (død 1142) er kanskje for nåtidens lesere mer kjent for sine amorøse privattimer med den unge Heloïse enn for sin filosofiske innsats. Og rett besett sier kanskje den tragiske kjærlighetshistorie i hans liv også noe om den vitale spennkraft i tiden mellom rasjonalisme og sensualisme. Men først og fremst er Abélard 1100-tallets intellektuelle opprører. Han provoserte sin samtid ettertrykkelig og er som et forvarsel om den åndskamp som skal komme til å skake det neste århundre.
Pierre Abélard og en rekke andre lærere oppnådde et ry som fikk elever til å strømme sammen fra mange land for å følge deres undervisning. I en rekke byer ble det dannet noe i retning av intellektuelle laug: frie fellesskap av lærere og studenter som kaltesuniversitas magistrorum et scolorum. Dette ble opphavet til universitetene, som ved overgangen mellom det 12. og 13. århundre avløser katedralskolene som de viktigste kraftsentre i tidens intellektuelle liv.
Universitetene utvikler sin egen kultur med bestemte privilegier, med oppdelingen i forskjellige fakulteter, med et hierarki av akademiske titler og grader og med forelesninger og disputaser som arena for drøfting av teologiske, filosofiske, medisinske og juridiske spørsmål.
Men samtidig gjærer nå en uro under overflaten som skaker de intellektuelle, religiøse og sosiale fundamenter.
En “ny"Aristoteles er på vei inn i Vestens filosofi, via arabiske oversettelse: her ligger i kim en virkelighetsforståelse som utfordrer den etablerte, platonsk pregede filosofi. Nye religiøse bevegelser truer den etabler-te, romerske orden: her bryter opposisjon frem mot den mektige, offisielle kirke. Og samtidig begynner byene å utfolde seg med ny vitalitet og selvfølelse: her stilles det gamle, feodale agrarsamfunn overfor en ny sosial og økonomisk virkelighet.
Det er denne spenningsfylte verden som Thomas Aquinas, den største av skolastikkens filosofer, blir født inn i.
Det finnes en romantisk forestilling om den vesteuropeiske høymiddelalder som en monolittisk enhet, harmonisk og samlet i sitt uttrykk. Ifølge denne oppfatning står vi i høymiddelalderen overfor en kultur preget av orden og system, der alle deler er vakkert og logisk forbundet med hverandre og med helheten, som en gotisk katedral. Og selvfølgelig: mot senere tiders pluralistiske forvirring fortoner den latinske høymiddelalder seg lett som en tapt helhet, noe balansert og klassisk altfavnende. og balansert.
Et slikt perspektiv er fristende, men kan være forførende. Man fortrenger lett mangfoldet, motsetningene, konfliktene. Middelalderens “enhetskultur" eller “kulturenhet" må snarere forstås som et program, et mål som mange av epokens politiske og kulturelle krefter strebet mot, enn som en virkeliggjort realitet. Under overflaten gjærer det hele tiden. Striden mellom keiser og pave og spenningen mellom den latinsk-vestlige, gresk-østlige og arabisk-islamske kultur er allerede nevnt.
Men i Vest-Europa kommer det også gang på gang til konflikt mellom den offisielle, kirkelig og verdslig sanksjonerte kulturform og opposisjonelle undergrunnsstrøminger. Idag ville vi kanskje kalt dem mot-kulturer. Middelalderen kalte dem kjetterier.
Ved terskelen til middelalderens rikeste århundre, enhetskulturens og høyskolastikkens epoke, høygotikkens glansperiode, erkærte pave Innocens III ved åpningen av det 4.Laterankonsil i 1215: “Kirken oversvømmes av kjettere !" Det som for paven kan ha fortonet seg som et tidsbestemt og begrenset utbrudd, kan like gjerne forstås som utløsningen av krefter som hadde ligget i spenn helt siden middelalderens begynnelse.
Kristendommen hadde utviklet seg fra å være en forfulgt minoritetsbevegelse, en jødisk skandalesekt, en mot-kultur, til å inngå allianse med denne verdens herrer. Kirken fant seg ikke bare til rette i den eksisterende maktstruktur, den ble selv en politisk, sosial og økonomisk maktinstans, med sine paver, biskoper og geistlige feodalherrer. Kirkens lederskikt ble myndighetspersoner på toppen av et solid, hierarkisk system.
Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hvilke indre religiøse spenninger som kunne oppstå under en slik historisk utvikling. Kristendommen hadde oppstått blant håndverkere og fiskere og trengt inn i Romerriket som en undergrunns-bevegelse, en forfulgt katakombesekt - og så går Kristi og apostlenes etterfølgere hen og blir fyrster innenfor den arkaiske maktstruktur som fulgte med på lasset fra senantikken og inn i middelalderen. Kristus hadde sagt: “Se, jeg gjør alle ting nye". Hans presteskap lot etterhvert til å finne seg vel til rette i det gamle.
Mot den institusjonelle kirke med øvrighetspersoner og besittelser, med rikdom og palasser og med et ikke alltid like evangelisk sinnet embedsverk, er det at motkrefter oppstår ut gjennom middelalderen, i kristendommens navn.
Det kan være enkeltstående botspredikanter, prester og nonner som munke-asketen Petrus Damiani på 1000-tallet, ordensreformatoren og anti-dialektikeren Bernhard av Clairvaux (død 1153) og den profetiske mystiker, medisiner, dikter, komponist, teolog og klosterleder Hildegard von Bingen (1098-1179).
Men det oppstår også kollektive religiøse bevegelser, ofte med et politisk-sosialt islett. De vil reformere den verdsliggjorte kirke eller bekjempe den på vegne av en mer evangelisk kristen-domform preget av enkel Kristus-hengivelse, sosial omsorg og fattigdomsidealer. Det er denne evangeliske opposisjon som på 11-1200-tallet reiser seg i åpent opprør med waldenserne og albigenserne, også kalt katharer, med sentrum i Sør-Frankrike.
Med disse kjetter-bevegelsene utløses krefter som hadde vært mer eller mindre bundet gjennom middelalderen, men som siden aldri lot seg helt temme. Friedrich Heer skriver om dette utbrudd av en folkelig-religiøs opposisjon at i den ligger kimene til alle senere religiøse og politiske revolusjonsbevegelser i Europa, fra husitter-bevegelsen, Jeanne d’Arcs folkereisning, reformasjonen og hugenott-bevegelsen til den franske revolusjon og det 19.århundres revolter.
Her begynner for alvor stormløpet mot autoritetene, mot det arkaiske makt-samfunn, mot herre-dømme og undertrykkelse.
Kjetter-bevegelsene hadde sine arnesteder i byene, som mot høymiddelalderen er i sterk vekst og får voksende betydning. Her er det ikke feodalsamfunnets blods- og stavnsbånd, men felleskapet i profesjon, tro og interesser samt selve bytilhørigheten som knytter folk sammen. Slik lærere og studenter organiserte seg i universiteter, organiserte kjetterne seg som brorskap, fraternitates, etter mønster av laugene.
Når to nye ordener, dominikanerordenen og
fransiskanerordenen dukker opp på scenen omkring år 1200, kan det langt på vei forstås mot bakgrunn av disse nye religiøse og intellektuelle strømningene i byene.
Frans av Assisi (1182-1226) dannet et religiøst brorskap, som tok opp i seg og kanaliserte mye av den religiøse lengsel og sosiale uro som kjetterbevegelsene var uttrykk for. Fransiskanerordenen vokste frem i de samme miljøer som kjetter-bevegelsene: blant legmenn i byene. Uten byenes driftige, frie og pionersinnede borgerskap er denne religiøse vekkelse knapt tenkelig.
Med dominikanerordenen forholder det seg noe anderledes. På en reise gjennom Sør-Frankrike støtte spanieren Dominicus på albighenserne og fikk det for seg at han skulle få dem til å vende tilbake til kirkens fold, ikke ved maktmidler, men ved argumenter. Den ordenen han stiftet skulle ta opp i seg de verdifulle sidene ved kjetterbevegelsene: fattigdomsidealene, bibeltroskapen, den personlige fromhet, men samtidig bekjempe de religiøse “villfarelser" med intellektuelle våpen. Dominikanerne ble organisert som en tiggerorden med basis i byene, i klar motsetning til den gamle benediktinerordenen.
Benediktinerne var landeiere og organisert feodalt i store abbedier med en uavsettelig abbed, mektig som en biskop, på toppen. Dominikanerne var derimot demokratisk organisert, hvert hus var ledet av en prior som var valgt av kommuniteten for en begrenset periode. Med sine spesifikke oppgaver som forkynnere, lærere og intellektuelle motparter til kjetterne, var det naturlig at de knyttet seg til universitetene, fremtidens viktigste intellektuelle institusjon.
