Myten om tangoens vesen, slik den ble meg fortalt av en musiker en gang, går slik:
To fremmede møtes i natten og faller for hverandre. Etter lang natts elskov hjemme hos ham, går hun ut av døren for å kjøpe inn frokost. Men tiden går, og hun kommer ikke tilbake. I fortvilelse stikker han kniven i hjertet.
Når hun – omsider – kommer tilbake med maten de skulle delt, ligger han der, død. Gråtende kaster hun seg over den døde og kysser ham på munnen. Mirakuløst våkner han opp fra de døde, reddet av den intense kjærligheten. Lykken gjenopprettes.
Men der hvor såret etter kniven er, vil det til evig tid være et arr. Og det arret. Det er tango.
Ut av horestrøket
Tangoen oppsto i havnekvarteret i hovedstedene Buenos Aires og Montevideo på slutten av 1800-tallet, blant innvandrere, sjøfolk, havnearbeidere, prostituerte og andre på livets skyggeside. Langsomt vokste musikkformen seg inn i dansesalongene, opp på filmlerretet og til slutt konsertsalen gjennom Astor Piazzolas enorme arbeid med å løfte musikkformen opp og inn i det improviserte rom. Fra 1950 og utover var tangoen seriøs musikk.
Inn i det 21. århundre
Men det skulle komme en revolusjon til – den elektroniske. Ledet an av Gotan Project i Frankrike og Bajofondo i Argentina, har tangoen de siste ti årene funnet seg et nytt ståsted. Og igjen kommer det en ny bølge av tango i Buenos Aires og Montevideo, også denne gangen akkompagnert av protester fra puristene, som mener at dette er da ikke tango. Men i Tango Crash har de nok funnet seg et prosjekt som ikke bare moderniserer, men som også griper tangoens opprinnelige skyggeside, tangoens iboende mørke.
Tangoens erotiske mørke
Tango Crash er sammensatt av musikere fra Europa og Argentina, og ble født i møtet mellom pianisten og programmereren Daniel Almada og cellisten Martin Iannaccone. De møttes i Buenos Aires, som seg hør og bør, og på sin tredje utgivelse går de enda et steg i moderniseringen av tangoen. De tar den med seg videre fra elektronika-møter-tango, langt inn i improvisert jazz og atonal støy. Dermed rører de ved de samme strengene som Astor Piazzola, men samtidig legger de bak seg dansen, som alltid var en like vesentlig del av tangoens vesen som dens erotiske mørke. Dansen var en del av tangoens erotiske mørke, for å si det sånn, og når Tango Crash programmerer seg bort fra tangoens rytmiske grunnelement, fjerner de seg også fra tangoen selv.
Tvisynt
Det er derfor jeg litt tvisynt må melde om en plate som av og til imponerer og forbløffer, men som andre ganger gir meg lyst til å spole videre i låta, eller rett og slett hoppe til neste. Likevel kommer jeg til følge dette orkester med argusøyne fremover. Det er noe her.
