Det er en kjent sak at Den magnetiske nordpol flytter på seg. Nå befinner den seg helt nord i Canada, men forskerne holder det ikke for usannsynlig at den kan ha utvandret til Sibir om tjue år.
Hvor lenge eies det tapte?
Mindre kjent er det at Bermudatrianglet, som har blitt satt i forbindelse med en rekke mystiske forsvinninger opp gjennom årene, også flytter på seg. De siste ni årene har Bermudatrianglet befunnet seg i huset mitt. Der jeg har bodd nøyaktig like lenge.
Tidligere i dag, lette jeg etter en bruksanvisning til håndfrisettet mitt. Rette sagt så lot jeg som jeg lette, for jeg hadde fra første sekund full visshet om at mine anstrengelser ikke ville krones med hell. Da jeg hadde utført denne skinnmanøvren lenge nok, tok jeg på den stakkarslige minen reservert for slike anledninger, og meddelte det negative resultatet til min hustru. Uten et ord, gikk hun for å lete på samme sted.
Straks etter kom hun tilbake igjen. Ikke bare med bruksanvisningen, men også med noe jeg ikke engang visste jeg savnet. Skjønt, det er ikke jeg som burde savnet disse tingene, men kanskje noen andre har gjort det.
Det min kone holdt i hånden, like ordløs som da hun gikk ovenpå for å lete, var takkekortene fra min førtiårsdag.
Overlevelsesteknikk
Små gnagere kjenner bare en type forsvar når de blir angrepet av et rovdyr. Nemlig å sitte helt i ro. Min metode er å fyre av en dårlig spøk:
- Sannelig bra de kortene ikke er frankert, sa jeg, for portoen har gått opp et par-tre ganger siden førtiårsdagen min.
Da jeg sa "et par-tre ganger", var dette et løst filatelistisk anslag, basert på at portoen kanskje stiger én gang i året. Min kone lo ikke. Disse kortene hadde hun nemlig håndlaget i sitt ansikts sved straks etter førtiårsdagen, med snirklete gullpenn-kalligrafi og på et kostbart strukturpapir ingen heterofil mann ville visst hvor han skulle oppdrive.
Inni kortene troner jeg i bildeform på gaven min, en flott sykkel. Eller velociped som det het, den gangen jeg fylte førti. Jeg så til og med yngre ut på bildet enn jeg gjør i speilet nå om dagen.
Gjester søkes
Fruen fant åtte takkekort. Nå gjenstår det å finne ut hvilke av mine åtte venner som var med og spleiset på denne sykkelen.
Hvor sykt vil det ikke virke å få et flere år forsinket takkekort om man ikke var med og spleiset. Eller ikke engang var invitert på festen. Begge deler grenser utvilsomt til en perfid fornærmelse.
Det burde være unødvendig å nevne at jeg antakelig vil glemme halvparten av gjestene om jeg skulle ramse opp dem som var til stede – pluss antakelig slenge på noen som ikke var der for godt mål.
Vil det ikke også virke som en litt vel grundig forbrukertest om jeg liksom skal ha brukt tre år på å teste sykkelen, før jeg endelig bestemmer meg for å takke for den? Sånt tyder også på en førtiåring, eller rettere sagt treogførtiåring, som ikke har begge årene i vannet.
Nå håper jeg at Bermudatriangelet snart gjør som Den magnetiske nordpol, og finner seg et annet sted å være. Og det vet jeg jo det vil.
For snart flytter jeg inn i nytt hus.