Ta det med ro. Han er ikke farlig lenger. Har ikke vært det siden han døde av tuberkolose i Paris som 28-åring. Med lettelse ble meldingen mottatt i sekretariatet og i store deler av arbeiderbevegelsen. Man var kvitt et uromoment, en oppvigler med ordet i sin makt. En brysom gategutt var borte, og prateguttene fyltes av stille glede. Omsider kunne de ta fatt på oppgaven med å forme ham slik som han burde ha vært. Forme ham som plastelina. Til en trivelig proletardikter, en bamsegod rimsmed og oslovenn, med finstemte skildringer av arbeidsfolk i hverdag og fest. Opplegget virket over all forventning. På skolen fortalte de oss at Rudolf Nilsen var en begavet arbeidergutt som skrev vakre vers i bunden form om gråbeingården han bebodde.
Følgelig kan dere ta det med ro. Strøket av alles minne er den beske satirikeren som utleverte maktmennesker til latter i vittighetsbladet "Rebell". Skavet vekk er hans luende leninisme, pilgrimsreisene til Kreml og hans frådende forakt for Arbeiderpartiets svik mot sine egne.
Trygt kan det jubileres. For ingen taler lenger om dengang Rudolf Nilsen ble kastet i fengsel av norsk politi. Ingen vektlegger lenger den omstendighet at han var nitten år og sammen med flere andre ble siktet for å ha brutt forbudet mot innføring av russisk litteratur av 6. november 1920. Et forbud som ble funnet lovstridig av Høyesterett året efter.
Ta det med ro. Ingen politimann i vår prektige rettsstat kan lenger huske at siktede ble anbrakt bak lås og slå fordi han nektet å avgi forklaring. Ingen kan heller erindre at dikteren ble bøtelagt sammen med Kyrre Grepp for det samme forhold påfølgende sommer.
Nei, gi oss de lunkne hjerter, som ikke ripper opp i hendelser som dette. De fleste har tross alt glemt at han fra dette øyeblikk forholdt seg til staten som en råtten konstruksjon og en borgerlig røverbande som det gjaldt å styrte med alle tilgjengelige midler. Han - som to år tidligere var trofast medlem av KFUM og vurderte teologi som studium.
Ingen grunn til engstelse. Knapt noen kan huske at dikteren skjøt med revolver i Ungdomsforbundets lokaler under splittelsen i 1923. Einar Gerhardsen husket disse skuddhullene i taket til sin dødsdag, men kunne vanskelig tro at de var gjort av en lyriker.
Ta det med ro. Ingen husker lenger at dikteren lenge så seg nødt til å operere under dekknavnet "Rulle". "Revolvere" på latin. Samtlige lesere av Aftenposten har glemt hvordan "Rulle" reagerte da avisen omtalte kommunistvennen Harald Klas som "en motbydelig bolsjevikjøde". Det er ikke engang alle som vet at den tyske okkupasjonsmakt i 1940 hadde ordre om å foreta øyeblikkelig arrestasjon av Henrik Wergeland. De hadde ikke fått med seg at 95 år var gått siden dikteren døde. Men de hadde fått med seg noe annet. Nemlig at diktere har den faretruende egenhet ved seg at de forteller sannheten. Sannheten om oss selv som mennesker og fellesskap. Uten hensyn til hvilke omkostninger det medfører. De er uregjerlige, og derfor utålelige for maktens menn og kvinner.
Mange festtalere dveler ved hva Rudolf Nilsen kunne skapt av poesi hvis han hadde fått leve lenger. Hvis han hadde fått et helt liv og ikke blitt revet bort på utenlandsferd. Efter å ha blitt arrestert av bevæpnede politifolk i hver eneste spanske landsby som han avla besøk. Fordi han ikke hadde visum.
Ta det helt med ro. I dag ville "Rulle" aldri blitt født. Uønsket som han var fra første stund. Opphavsmann til et ekteskap som var dømt til undergang. I dag ville "Rulle" aldri nådd en alder av 28. Takket være Det Norske Arbeiderparti ville han i dag aldri blitt mer enn tolv uker gammel.
Så ta det helt med ro. Det fødes ikke folk som Rudolf Nilsen mer.
Niels Chr. Geelmuyden