Utstillingen «The Storytellers» åpner i kveld på Stenersenmuseet i Oslo, utstillingen fokuserer på kunst som henter sin inspirasjon fra litteratur; som nærer seg på de store fortellingene.
Diktningens forunderlige verden
Gjennom visuelt uttrykkssterke arbeider inviteres vi inn i diktningen og imaginasjonens forunderlige, magiske verden. Her er kunstnere som skaper installasjoner, der bøker er selve byggesteinene, og andre som reiser inn i de store berømte romaner, og henter motiver og stemninger, eller tar dem fra hverandre, og undersøker hver del.
En problemstilling de fleste av kunstnerne baler med er hvordan man kan gjøre tekster, fortellinger om til et visuelt uttrykk.
Og dette gjør de på svært ulike måter. De fleste referer til et spesifikt litterært verk, mens andre ganske enkelt utforsker mulighetene for å fortelle historier gjennom visuell kunst.
Et bankende hjerte
Den anerkjente brasilianske kunstneren Ernesto Neto tar fatt i en av Jorges Luis Borges filosofiske og metafysiske fortellinger, nemlig The Circular Ruins. En underlig, gåtefull historie som handler om lengselen etter å drømme nytt liv inn i virkeligheten.
I fortellingen inngår blant mye annet merkelig et bankende hjerte, og det er dette hjertet vi kan gå inn i utstillingen.
Dypt inne i det røde, svulmende hjertets kjerne finner vi en trommer, slik at vi selv kan bidra til å virkeliggjøre drømmen, gi det liv ved å skape et hjerteslag.
Usynlige byer
Den colombianske kunstneren Monika Bravo har brukt ord og setninger hentet fra Italo Calvinos Usynlige byer. Hun har skapt et filmatisk arbeide som projiseres på glass i et mørkt rom.
I glasset ser vi virkelige og diktede byer skapt av lysende bokstaver så små at vi ikke kan lese dem. De stiger frem for oss og forsvinner.
De flyktige bildene fremstår som luftspeilinger, fantasier eller drømmer, slik Marco Polos skildrer de vidunderlige byene han har for den mektige mongolherskeren og kinesiske keiseren Kublai Kahn i Calvinos litterære mesterverk.
Thinking, eating, seeing, loving ...
Den brasilianske kunstneren Elida Tesslers verk springer dels ut av fascinasjonen for et veldig dikterverk, men også ut av en selvopplevd liten hendelse; På en kafé i Frankrike ble hun servert en flaske vin. På vinkorken sto det skrevet «Håp».
Servitøren serverte ikke bare vin, men også betraktninger omkring kjærlighet samt et Joyce-sitat:«Mann og kvinne – kjærlighet hva er det? En kork i en flaske».
Tessler skapte en installasjon bestående av 4311 tomme vinflasker, like mange som hun hadde funnet ut at det var verb i James Joyce Ulysses.
På korkene har hun skrevet de ulike verbene. «Thinking, eating, seeing, loving, dragging, staring osv. .».. De samme verbene finner vi også på 4311 postkort basert på samme antall fotografier hun har tatt av Dublinelven.
Vekker en fortellingstørst
Som den bibliofile bokfetisjisten jeg er, er det kanskje ikke så rart at dette er en utstilling som virkelig treffer meg. Like fullt vil jeg påstå at dette slett ikke er noen utstilling for de spesielt interesserte; de bibliofile.
Det er en vakker, poetisk og raus utstilling, rik på fortellinger og stemninger. Man behøver absolutt ikke ha lest litteraturen det her refereres til.
Utstillingen vekker et lesebegjær, en fortellingstørst, og jeg er ganske sikker på at besøkende som kanskje aldri har hørt om for eksempel Joyce, Borges eller Calvino vil få lyst til å lese disse magiske og enigmatiske tekstene, og det i seg selv ville jo være en ganske fantastisk ringvirkning.