NRK Meny
Normal

Symbolsk maktdemonstrasjon

Ekebergparken er et monument over et foreldet kvinnesyn.

Skulpturen "Walking woman"

Parken er en symbolsk maktdemonstrasjon, der kvinnen blir kategorisert som det hun har vært betraktet som gjennom århundrer; en vakker, gåtefull skapning som kan hvile sine myke former mot mannens evigsultne blikk, skriver anmelder Mona Pahle Bjerke.

Foto: Aas, Erlend / NTB scanpix

Artikkelen er flere år gammel.

Få prosjekter har blitt så heftig debattert og kritisert som skulpturparken til Christian Ringnes i Ekebergskråningen.

Noen har vært engstelige for skogens ve og vel, mens andre igjen har vært kritiske til skulpturparkens tematiske vinkling. Selv har jeg helt klart av ulike grunner vært blant de skeptiske til dette prosjektet.

Se bildegalleri i bunnen av anmeldelsen.

Flere positive stemmer

I den senere tid, ser vinden imidlertid ut til å ha snudd; stadig flere omtaler parken i rosende ordelag: For eksempel skrev nylig kulturredaktøren i Aftenpostens, Knut Olav Åmås nærmest panegyriske om prosjektet.

«Den nye Ekebergparken i Oslo er fantastisk. Byen har fått en ny attraksjon – faktisk et helt nytt sted». Og det er det vel ingen som er uenig med ham i at Ekebergskogen er en av Oslos aller flotteste tomter, og at det er fint at den er blitt vakkert opprustet, og at det også er herlig å kunne oppleve kunst i verdensklasse i dette naturskjønne området; For skulpturene holder generelt sett en meget høy kvalitet. Det jeg likevel setter spørsmålstegn ved er hva det er vi får på kjøpet her? Hvilket budskap er det som kleber ved denne «gaven»?

Klart budskap

Og budskapet er klart nok; parken hyller kvinnen som kjønnsvesen, blikkfang og begjærsobjekt.

Selv om den kunstfaglige rådgivningsgruppen (som forståelig nok har holdt en meget lav profil i prosessen) har fått Ringnes til å åpne tematikken en anelse, noe parken utvilsomt har vunnet på, er dette fremdeles prosjektets tydelige fokus.

Befordrende kritikk

Men det kunne vært enda verre enn det er blitt. Det er nok ikke tvil om at den massive kritikken parkprosjektet har vært gjenstand har hevet nivået mange hakk.

Og dette skal tross alt Ringnes ha ros for; han har vært relativt mottakelig for innspill. Det er fint at han har latt kompetente fagkrefter få komme til orde i forhold til utvalg og plassering. Men det han åpenbart ikke har villet fire på, er tematikken, det er dessverre den som ødelegger det hele.

James Turrells fantastiske lysstudier

For gode enkeltarbeider er det mange av. Den amerikanske, verdensberømte lyskunstneren James Turrell har bidratt med et verk, som selv om det i og for seg lett feller seg inn i tematikken, også helt klart sprenger denne snevre rammen.

Han har skapt flere underjordiske ganger som munner ut i et hvelvet rom med en lysåpning i taket. Gjennom denne åpningen kan vi se opp mot bunnen av en grunn dam. Her kan vi gjennom vannmassene studere lysets skiftninger. Verket skal ideelt sett oppleves enten i skumring- eller demringsbelysning.

Tissende kvinne

Et annet verk jeg vil trekke frem er Ann Sofí Sidéns skulptur som viser henne selv der hun sitter og tisser mellom trærne i Ekebergskogen.

Dette er eksempel på et verk som på en spennende måte går inn og fornekter de mytene og forestillingene som parkens tematikk feirer; nemlig knyttet til kvinnekroppen som en myk, vidunderlige, velduftende overflate; I tradisjonen etter Odd Nerdrums fabelaktige maleri «Skumring» fra 1981 viser hun kvinnekroppen i en mindre forlokkende positur; hun fremhever kroppen som en levende organisme som avgir lukter og safter som ikke bare er parfyme eller tårer.

Parken ville vunnet på flere arbeider som på denne måten går aktivt inn og utfordrer tematikken.

Lett å spore tematikken

Selv om det er mange verk som beveger seg i tematikken ytterkant, er det ikke vanskelig for en betrakter å få øye på en konvensjonell forestilling om det feminine som en gjennomgangsfokus; enten det er Rodin eller Aristide Maillol nakne klassiske kvinneskulpturer, Aase Texmon Ryghs svanemyke abstrakte runde former, eller Per Inge Bjørlos vulvaliknende sprekk som leder inn i et livmoraktig mørke.

Alle disse arbeidene er storartede hver for seg, men skaper et beklemmende hele når de er favnet innenfor denne dypt reaksjonære tematikken.

Feminin i øst, maskulin i vest

Under pressekonferansen sa Christian Ringnes stolt at han ser den nye Ekebergparken som en feminin motvekt til den «maskuline» Vigelandsparken. Og hva er det han sier ved dette?

Jo, Vigelandsparken er lineær, aksial, og rasjonell som mannen, mens Ekebergparken er naturlig, frodig, myk, intuitiv og irrasjonell som kvinnen. Kvinnen er kropp, og mannen er hode, kvinnen er passivt mottakende, mannen er aktivt givende.

Det er mannen som ser, og det er kvinnen som blir sett.

Den deiligste kropp som noen gang har manglet et hode

Et verk som kan stå som selve bildet på disse mytene er Richard Hudsons Marilyn Monroe, en to og en halv meter høy halvabstrakt speilblank skulptur i rusfritt stål, som tar utgangspunkt i legenden og sexsymbolets vakre fiolinfasong; den barmfagre kvinnen, med den smale midjen og den formfullendte bakenden. Men denne deilige kroppen mangler altså helt og holdent noe hodet.

Det er denne type forestillinger vi har kjempet en innbitt kamp i halvannet århundre for å bli kvitt, og det er derfor sørgelig at det er dette Oslo kommune velger å omfavne og formidle gjennom en flunkende ny skulpturpark i jubileumsåret for den kvinnelige stemmerett.

Oppfordrer publikum til å se bort fra tematikken

Det undrer meg også stort at alle disse reflekterte, interessante kunstnerne som James Turrell, Tony Cragg, Marina Abramovich, mf. er villig til å innestå for en slik helhet.

Det skal sies at enkelte kunstnere, blant andre Sean Henry eksplisitt oppfordrer publikum til å se bort fra tematikken. Henry er ansvarlig for den mye omtalte Walking Woman, en gigantisk kvinneskulptur som viser en mørkhåret og mørkkledd figurativt utformet gående kvinneskikkelse.

Og hvis jeg trodde det var mulig ville jeg helt klart slutte meg til et slikt råd.

Selger sjela vår

Men denne tematikken er så ettertrykkelig formidlet at det er vanskelig å se bort fra den. Den ligger som en ubekvem klangbunn under det hele.

Det er ikke vanskelig å forstå at det har vært en stor fristelse for Oslo kommune å si ja til en slik opprustning av et fantastisk område, og ikke minst til en rekke kunstverk i verdensklasse. Men når vi går med på å ta en slik tematikk på kjøpet, da har vi som en nasjon og en by med likestilling høyt på dagsorden, rett og slett solgt sjela vår.

Parken er en symbolsk maktdemonstrasjon, der kvinnen blir kategorisert som det hun har vært betraktet som gjennom århundrer; en vakker, gåtefull skapning som kan hvile sine myke former mot mannens evigsultne blikk.