Svømmetur med Kafka

Kafka-tekster i kombinasjon med verdenskjente Röyksopp er i utgangspunktet ingen dum idé. Men da må forestillingen være noe mer og annet enn at verdenskjente musikere kommer på besøk til teateret.

Laboranter

I sin tid som komedielaboranter ved Torshovteatret i Oslo utviklet Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise forestillingen Kafka – Kobilab 4.1 sammen med Harald Eia og Nadina Bouhlou. Forestillingen viste at Kafkas tekster ikke bare var alvorlige og absurde, men også veldig, veldig morsomme.

Komilaboratoriets Kafka ble en stor suksess, og ble flyttet over på Nationaltheatrets hovedscene. Elektronikaduoen Röyksopp satt i salen under en av forestillingene, og ikke mange årene etter er det premiere på Kafka feat. Röyksopp under Festspillene i Bergen.

Overraske

Forestillingen bygger på samme utgangspunkt som komedielaboratoriets, en sammenstilling av ulike tekster av Franz Kafka – dagboknotater og utdrag fra prosatekster. Hylende morsomt, slik det presenteres av Røise og Harr. Forestillingen ved Torshovteateret var, ifølge Therese Bjørneboe i Aftenposten, overraskende, den viste et nytt bilde av en kunstner vi tror vi kjenner og har plassert på riktig sted – og så viser det seg at scenelyset åpenbarer noe nytt i det velkjente og i utgangspunktet så alvorlige Kafka-portrettet.

Dramaturgi og spill er det lite å si på – kanskje bortsett fra at det mer eller mindre blir en presentasjon av Kafkas liv. Hans beskrivelser av familie, kjæreste og andre personer i hans nære krets blandes sammen med andre prosatekster. Det er kanskje ikke så fantasieggende, men det fungerer greit. Publikum ler og ler og ler.

Skilletegn

Hvor kommer Röyksopp så inn i bildet? I godt over første halvdel av forestillingen kun som lydlegging og skilletegn mellom de ulike tekstene som spilles ut.

Og det er ikke nok.

Det skapes ikke god nok forbindelse mellom musikk, spill og tekst i første del av forestillingen, rett og slett fordi de nesten ikke berører hverandre.

At det kafkaske absurde, morsomme, alvorlige og menneskelige kan matches godt med Röyksopps elektronika, det tror jeg på. Men det tar lang tid før forestillingen klarer å bevise det.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fest

Et godt stykke ut i Kafka feat. Röyksopp sier Jan Gunnar Røise «Jeg var en gang i et selskap».

Og da skjer det noe. Röyksopp spiller festmusikk og Røise går inn i landskapet musikken maler frem. Her oppstår det kommunikasjon mellom tekst og musikk som er med på å åpne forestillingen. For Røise begynner å kommunisere med lydene i musikken, og musikken svarer, og det utvikler seg til noe mer enn fest, en annen og større stemning.

Først etter denne sekvensen spilles selve selskapsteksten ut, og da har publikum fått med seg en anelse av noe annet, et univers å tolke teksten inn i. Dermed vokser teksten, og musikk og tekst forklarer, underbygger og utdyper hverandre.

Chaplin møter elektronika

Det stedet som fester seg som en god symbiose mellom musikk, spill og tekst skjer i en sekvens der huset som står på scenen roteres og blir til en konsertscene.

Röyksopp får spille sammenhengende og lenge nok til å virkelig kunne gjøre seg gjeldende, og i dette Röyksopp-universet kommer Harr og Røise gående med langsomme, seige svømmetak. Det er en fantastisk scene, her møtes musikken og spillet et sted der det non-verbale får løfte frem lagene, følelsene og stemningene som finnes i Kafka-utdragene som nettopp er blitt fremført. Røise og Harr (og Svein Berge og Torbjørn Brundtland fra Röyksopp) er kledd som Chaplin-aktige karakterer, og i dette møtet med disse karakterene svømmende i et elektronika-landskap er regissør Anders Mordal i nærheten av noe.

Forestillingen klarer å vise at Kafka er morsom. Men i dette øyeblikket løftes den til å bli en fortelling om livet i all sin fine absurditet.

Selv satte Kafka Chaplin høyt.

Gapestokk

Slike øyeblikk kunne det med fordel vært flere av.

Harald Eia, en av hjernene bak forestillingen, hadde som prosjekt å få solgt den til utlandet og uttalte til Aftenposten i 2012 at om Kafka/Röyksopp-forestillingen ikke ble satt opp i New York innen to år, skulle han sitte i gapestokk.

Vi skriver 2015, verdenspremiere og Festspillene i Bergen. Eia håpet dette skulle bli et prosjekt a la Gisli Örn Gardarssons verdenssuksess Forvandlingen, med Kafka-tekster og Nick Cave-musikk. Der er de ikke ennå.

Men det går an å glede seg over komisk timing og strålende spill fra Harr og Røise, som ikke overraskende leverer varene.