Flere plateomtaler finner du her!Mer om Madonna!
Med «Confessions on a Dance Floor» beveger Madonna seg enda lenger ut på dansegulvet i forhold til hennes to-tre forrige plater, som alle hadde hadde innslag av dansbar elektro-pop og elektronika. Men nå tar hun det helt ut.
Med seg selv i rollen som klubb-diva og vertskap, har hun og produsent Stuart Price laget en CD helt fri for ballader, bygd opp som en sammenhengende timelang DJ-miks.
Dansefot
«Confessions on a Dance Floor» er en heldig sammensmelting av pop-melodier og suggererende disco, techno og fransk 90-talls house. Dansefot garanteres fra start til slutt, men ingen kan påstå at Madonna har brakt undergrunnen inn i mainstream denne gangen, det har suksesser som Daft Punk, Air og Röyksopp gjort for lengst med liknende musikk.
Madonna bare videreforedler musikk som har eksistert i akkurat denne formen i over ti år. Likevel er dette Madonna på sitt beste.
Låten «Isaac» fascinerer med innslag av jødisk lovsang, eksotisk perkusjon og samplede strykere som drives fremover av techno-rytmene. I «Push» bygger et seigt og skrudd underlag fint opp under en typisk vokallinje. Siste låt, «Like it or not», er like bra, med en Madonna som reflekterer over sin egen karriere.
Teft
Som forventet fanger Madonna igjen oppmerksomheten vår med kløkt og stor grad av iscenesettelse. Det hjelper å ha påvirkningskraft og råd til å sikre seg dyre og effektive samples fra ABBA-katalogen. Men dette krever uansett gangsyn og teft i valg av samarbeidspartnere. Denne nye CDen viser at Madonna fremdeles har nok av det, for den låter både fett og topptrimmet.
Bortsett fra stikk til president Bush i låten "I love New York", er «Confessions on a Dance Floor» lite annet enn et ærlig og sterkt forsøk på å underholde. Albumet er kompromissløst i all sin dansbarhet, men med melodier som burde være tydelige og fengende nok til å holde på fans som ikke nødvendigvis er barkede klubbgjengere.
Kulturnytt, NRK P2, 15. november 2005.