Splitter musikkmiljøet: – Vi er tydeligvis en giftig cocktail for noen

Da Witch Club Satan (WCS) kom til verden for et snaut år siden, startet de med svært begrenset musikkerfaring.

– Vi er jo egentlig to teaterfolk og en skribent. Jeg hadde helt ærlig talt ikke tatt i en bass før vi startet dette prosjektet, sier bassist Victoria Fredrikke Schou Røising.

De uerfarne musikerne tok likevel bransjen med storm. Under årets Bylarm polariserte de musikkanmeldere med både ros og slakt. Musikkmagasinet GAFFA skrev blant annet at «låtene er dessverre dritdårlige».

Rundt samme tid ble de hyllet som Øyafestivalens høydepunkt i anerkjente NME og Rolling Stone Magazine.

Siden har de seilt i en medvind mange norske band bare kan drømme om.

Til sommeren slår de på stortromma og skal ta over scenen på to av Skandinavias mest prestisjefulle festivaler: Roskilde og Tons of Rock.

– Det er jo helt vanvittig. Og helt latterlig, med tanke på vår korte historie. Vi har vel tatt en plass som ingen andre har tatt, og gjort det med alt vi er og har, sier trommis Johanna Holt Kleive.

Vil ikke være flinke piker

Spørsmålet mange stiller seg i kjølvannet av all oppmerksomheten, er om Witch Club Satan er et metallband eller et scenekunstprosjekt.

– Dette spørsmålet får vi ganske ofte. Svaret er ja. Vi er begge deler. Og vi nekter å sette oss selv i en bås, sier Kleive.

WCS beskriver seg selv som tre aktivistiske hekser. I bunnen ligger et feministisk og humanistisk budskap som de ønsker å formidle gjennom den eneste musikksjangeren som føltes riktig for dem, nemlig svartmetall.

– Det er en perfekt sjanger for oss fordi den åpner for et jævla bråk. Vi vil at budskapet vårt skal høres så høyt, så stort og så tydelig som overhodet mulig, sier gitarist Nikoline Spjelkavik.

Røising forteller at prosjektet er en slags protest mot dem selv og det de ikke har turt å være.

– Witch Club Satan handler om å legge fra oss flink pike-drakten, og å tørre å ta plass som en høylytt, stygg og voldsom kvinne, sier hun.

En farlig kombo

Bandets andre utgivelse noensinne ble sluppet på luciadagen, selvfølgelig, og har fått navnet «Solace Sisters». En låt som handler om kvinnekampen og håpet om en bedre fremtid.

– Selv i Norge, som skal være verdens beste land å være kvinne i, er det sosiale og kulturelle forskjeller mellom kjønnene. Bare se på skjevfordelingen i musikkverden for eksempel, sier Røising.

Hør deres nye låt her:

Etter at trioen slo gjennom, har de fått med seg det de opplever som en åpenbar splittelse om dem i det norske musikkmiljøet.

– Vi er usikre på hva som handler om at vi er kvinner og hva som handler om at vi er «ulærte» musikere. Men denne kombinasjonen er tydeligvis en giftig cocktail for noen, mener Røising.

Bandet mener at det ikke er til å stikke under stol at de befinner seg i en svært mannsdominert musikksjanger. Samtidig legger de til at de har følt seg veldig velkomne i metallsjangeren.

– Vi er ikke det første norske kvinnelige metallbandet, men det finnes jo svært få av oss, sier hun.

– Når ut til et helt nytt publikum

På ferden mot stjernehimmelen opplever bandet at det har dukket opp et mangfoldig publikum på konsertene deres. Det er langt flere kvinner som kommer og hører på metallkonserter enn de som står på scenen, forteller de.

– Vi elsker hele publikummet vårt, men det fineste vi opplever er når vi ser unge jenter på første rad på konsertene våre, forteller Nikoline Spjelkavik.

Runa Strindin, sjef for metallfestivalen Midgardsblot, mener bandet tilfører sjangeren noe nytt og har klart å appellere til den yngre generasjonen.

– Jeg har sett dem opptre tre ganger, og har aldri sett et så blandet publikum på en metallkonsert før. Dette er nye mennesker, som viser at bandet når ut til grupper vi vanligvis ikke når.

– De står og spiller i baris, som alle menn gjør. Dette er ren svartmetall-estetikk, og det har Witch Club Satan ut til fingerspissene, sier hun.

Strindin mener at mangelen på kvinnelige metallmusikere blant annet kan knyttes til fraværet av forbilder. Hun forteller derimot at kvinner lenge har vært godt representert i alle ledd i apparatet rundt artistene i sjangeren.

Selv ser hun klare tendenser, både internasjonalt og i Norge, til at flere har begynt å ta sats.

– Nå er kvinnene i full fart på vei inn på musikersiden også. Det gjør meg håpefull. Den nye generasjonen kommer, konstaterer festivalsjefen.

Sulten på flere musikksaker? Sjekk ut disse sakene: