Fredrik Wandrup
Svart poker
Aschehoug 2006
Av Leif Ekle
Det begynner å bli noen år siden jeg først hørte snakk om at Dagbladets Fredrik Wandrup var i gang med kriminalbok – og med Wandrups rennomé og store kunnskaper var det ikke fritt for at forventningene ble skrudd opp noen hakk – ikke minst i retning av noe mer skjellsettende, litterært.
Nå, med resultatet i neven må forventnignene justeres. Et herlig omslag med stiltunge retningspiler til det forlengst henfarne Detetktivmagasinet, med skrifttyper som kunne vært satt dit av Hardyguttomsalgenes far, Sten Nilsen, forteller at mellom disse permene ligger en god gammeldags røverhistorie, norsk pulp fiction, nærmest. Og slik er det – både på godt og vondt.
Antihelt
Der boka starter, på bar i Bangkok, aner den vante leser allerede at vi er nærmere slutten på historien enn det motsatte. Her har dramatiske ting skjedd allerede. Vår hovedperson og wannabe antihelt er Benjamin Brenner. Han er en i utgangspunktet velmenende tosk av informasjons- og kommuniksasjonsbransjesorten, har hatt en voldsom opptur med rådgivningsfirma sammen med kameraten. Kombinasjonen av kokain, sex (kameratens hustru) og medfølgende pengeforbruk fører ham imidlertid til bunns i en heisatur av det slaget som var artig mens det sto på, men lar hovedpersonen sitte blakk igjen, mentalt som økonomisk. Og; selvfølgelig havner han i klypene på kjeltringer – kjeltringer med planer om Det Store Varpet. Hvilket i våre dager vil si ran av pengetransport. Mer er det ikke å si om den saken, annet enn at actionnivået innimellom er tilfredsstillende, handlingslogikken likeså. Til tider er det også spennende.
Summariske persontegninger
Problemene knytter seg først og fremst til persontegningene. Det gjelder hovepersonen, såvel som hans nærmeste medkjeltringer. Wandrup klarer aldri å få dem opp fra sidene som levende, hele mennesker vi kan tro på, noe som er like nødvendig i en thriller som i enhver annen skjønnlitterær fremstilling. Det blir for tynt og summarisk, noe som også får prege dialogene i lange stykker, som forøvrig også skjemmes av manglende språklig konsekvens.
Populærkultur
Mer vellykket er Wandrups omgang med alle sine populærkullturelle henvisninger. Det er mange av dem – for det meste relevante og morsomme. Fredrik Wandrup er en av de mest fremstående kjennerne av norsk og utenlandsk populærkultur og kanskje øser han litt for fritt av kildene. For oss som oppfatter hint og sammenhenger fungerer mye, men hva med lesere som ikke har sett den aktuelle filmen? For eksempel. Det store kunstykket for en forfatter som vil droppe så mange navn og more oss med artige henvininger, er å få dem til å sitte naturlig, helst med selfølgelighet i teksten. Det lykkes nok ikke alltid her. Mer enn en gang virker det pålimt og forsert.
Motsatsen finnes imidlertid også flere steder. Nesten ubetalelig er en elevert krangel mellom noen av kjeltringene om de Niro og Pacino´s «Heat» er bedre enn en tilsvarende film laget noen år før med mindre kjente aktører.
Spekulativ sex
Helt til slutt; det er mulig jeg med dette gjør meg til gammel moralist, men det er en sekvens helt i begynnelsen av boka jeg ikke fatter at hverken forlag eller forfatteren selv har villet gjøre noe med: I den nevnte barsekvensen i Bangkok opptrer en «danserinne» inne i et trebur til herrenes forlystelse. Jeg er på ingen måte motstander av realistiske beskrivelser av alle livets sider. Men; når Wandrup her begir seg ut i en detaljert beskrivelse av hva denne kvinnen i buret kan få til, utelukkende ved hjelp av sitt kjønnsorgan, lider fremstillingen av samme type problemer som er nevnt ovenfor: Det virker ubegrunnnet i sammenhengen, spekulativt og helt usedvanlig lite elegant.
Det er mulig jeg går glipp av et element av slap stick her. Det bekymrer meg i så fall ikke.
Alt tatt i betraktning; Fredrik Wandrups thriller er som sådan helt ok. Historien er til tross for en del svakheter medrivende og spennende nok til at lesingen går unna i god fart – enten det foregår på Grorud eller Grønland i Oslo, eller på elendige veier i Sørøst-Asia.
Boktilsynet, NRK P2, onsdag 16. august 2006