Håkan Nesser
Svalen, katten, rosen og døden
Gyldendal 2003
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Da jeg for nokså nøyaktig to år siden, etter å ha skamrost Håkan Nessers bøker i flere år, sa at «Carambole» var skuffende og «så som så» til å komme fra den kanten, fikk jeg anonymt hatbrev i posten fordi jeg ikke var enig med alle andre som mente dette var glimrende – og attpåtil sa det. En av de pussigere opplevelsene fra vårt lille Bok-Norge; en som neppe gjentar seg i år, ettersom «Svalen, katten, rosen og døden» er en helt utmerket Nesser.
Det ubestemmelige
Ikke av beste merke, fordi forfatteren ser ut til å ha mistet interesse for en av de viktigste sidene ved mange tidligere bøker; det ubestemmelige, svevende landskapet og det fysiske miljøet, der detaljer var uvesentlige, men stemningen var intenst til stede.
Slik er Nesser forlengst blitt en vanligere forfatter. Det ser også ut til at han stadig angrer på at han skrev gamlesjefen Van Veeteren ut av politistasjonen i Maardam og forsøksvis lot ham hvile i et antikvariat. Van Veeteren må med, men han er mindre original nå som han også er blitt tv-stjerne etter en ikke altfor vellykket casting-jobb. Mener nå jeg.
Uhyggelig
Det begynner i Hellas denne gang, der en mann på ferie kveler og dumper sin hustru. Hun vil forlate ham for en annen. Hjemme i Maardam – stadig i Nessers Nesten-Nederland – har en seksten år gammel jente så store kvaler på grunn av sitt forhold til morens elsker at hun må betro seg til noen. Venner har hun ikke, så det blir presten.
Vårherres mann klarer heller ikke bære hemmeligheten alene. Han oppsøker den pensjonerte, formelt sett; permitterte, politimannen Van Veeteren. Men han skal til Roma – har ikke tid. Presten faller snart under toget.
I oppbyggingen av en grufull historie om det dypt forstyrrede mennesket og ordensmaktens jakt på det, er Håkan Nesser glimrende. Fortvilelsen og frutrasjonen som tyter opp mellom stadig nye offer uten at politiet
lykkes, er sterkt og delaktig fremstilt. Om rettferdighet finnes i verden er stadig et åpent spørsmål i det Van Veeteren betrakter sin del av jobben gjort – helt til slutt.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 7. april 2003