Hovedtattraksjon på Nidaros Bluesfestival var den selvutnevnte ”Kongen av rock & soul” - Solomon Burke. Foto: Per Ole Hagen, NRK.
Les også: Knallåpning av Ray Davies
Kvelden startet med Jeremy Spencer som var en av de store positive overraskelsene på Notodden Bluesfestival i fjor sommer. Med seg hadde han de garva gutta i Trond Ytterbø band som også er de som spiller på plata Precious Little som kom ut for ikke så lenge siden.
Spencer, som var med i den tidlige ”hvite-blues” utgaven av Fleetwood Mac, er en mester i smakfull slidegitar og en habil vokalist. Og jeg synes også at samspillet mellom Spencer og det norske backingbandet hans har utvikla seg merkbart siden de første konsertene de gjorde sammen. Men mellom låtene virker Jeremy Spencer sjenert og nærmest litt famlende. Kanskje er det også litt sjarmerende, men etter min mening går det merkbart ut over flyten i konserten.
Men mellom låtene virker Jeremy Spencer sjenert og nærmest litt famlende. Foto: Per Ole Hagen, NRK.
Høydepunkter var låtene "Serene Serena", "Maria De Santiago" og "Trouble and woe". Spesielt sistnevnte er et eksempel på potensialet som ligger i dette samarbeidet mellom Jeremy Spencer og gutta i Trond Ytterbø band.
Fullt hus og fire scener
Nidaros Bluesfestival arrangeres på byens største hotell, et konsept som har vist seg å fungere svært så bra i mange byer i Norge. Fire scener under samme tak, flotte vrimleområder for publikum og ingen problemer med om været skulle være dårlig.
En av ulempene blir når flere konserter overlapper hverandre i tid. Da strømmer folk til de store navnene på den største scenen, mens andre blir stående og spille for en håndfull på en av de mindre scenene.
En av dem som fikk merke det var Hans Bollandsås (tidl. Jumpin’ Jerry & the Blue Healers). Han hadde helt klart fortjent mer
Hans Bollandsås debuterte med sin nye trio på Nidaros Bluesfestival. Foto: Per Ole Hagen, NRK.
oppmerksomhet der han debuterte med sin nye trio som består av Kenneth Kapstad (ex Dadafon/Gåte) på trommer og Anders Dalsaune på bass.
Musikalsk har Bollandsås beveget seg fra jump/swingblues til mer soul og groovebaserte ting. De som har hørt mannen vet han er en bra gitarist, nå har han også utvikla seg betraktelig som sanger, og de låtene vi hørte lørdag kveld hadde også kvaliteter som lover veldig bra.
Solomon Burke
Hovedtattraksjon var den selvutnevnte ”Kongen av rock & soul” - Solomon Burke. Og da den svært så omfangsrike kongen tok plass på scenen på ei diger trone i en glitrende rød dress som enhver sirkusdirektør kunne misunne ham, var det duket for et show i ekte Las Vegas-stil.
Noe av dette showet blir et lite kulturkræsj, og jeg synes showdelen kunne vært tonet noe ned, for musikalsk. så holder dette i massevis.
Burke synger utrolig bra, og han har et helt OK band i ryggen. Låtene er egne klassikere som "Cry to me", "If you need me" og "Got to get you of my mind", supplert med noen av perlene fra de to siste platene, som "Don’t give up on me" og "Make do with what you got".
Litt mer trøblete blir det når Burke skal spille “hyllester” til sine brødre og søstre innafor
soulmusikken. Helt greie versjoner er det riktignok, men ganske unødvendig, og det å la gitaristen slippe til med en skranglete Chuck Berry-hyllest er iallfall bare tull.
Men med masse sjarm og utstråling så slipper den blide kong Solomon unna med sånt, og avslutter konserten med å gi audiens til noen av publikum oppe på scenen hvor han deler ut røde roser og sprer sitt budskap om love and peace så godt han kan.
Lang natt
Utover natta var det New Orleans-toner fra Diz & the Doormen, et hyggelig gjenhør med Union Blues Cup-finalistene Maxwell Street Honeyboys fra Steinkjer og blues på norsk med Bjørn Saksgård & the Joyscouts før det hele kulminerte i en nattjam som for alt vi vet varer ennå.