Runo Isaksen
Stylitten
Aschehoug 2004
Simeon Stylitten, også kalt Simeon den eldre, tilbrakte de siste 47 årene av sitt liv på toppen av en søyle. Han var historiens første stylitt, døde i året 459 etter Kristus.
Dette står å lese på side 31 i Runo Isaksens glimrende roman av året. Det er imidlertid ikke Simeon som er Isaksens stylitt. «Ung» kalles han, og krabbet opp på en søyle i skogen i et ytterliggående, men dyptfølt ønske om å nærme seg sin Gud. Han ble selvsagt en betydelig begivenhet i mediene og antatt å være gal.
Lengsel og skam
Så mye sagt, har vi plassert en av hjørnesteinene i en besynderlig, dypt fascinerende fortelling som favner om lengselen, om individets slit med fortidens skyld og skam, om svartsynt religion og det motsatte, men kanskje aller mest om kjærligheten – i varierende fasong.
Rut er Ungs mor, og Ingers. Hun er gift med den svartsynte bedehusmannen Selmar – som ikke ser skyldfølelsen og lidelsen hun har båret med seg livet igjennom. Ikke en gang når hun slutter helt å snakke, klarer han å vise omsorg eller nevneverdig interesse – utover sin egen verden.
På plass til slutt
Bror, Ungs beste venn, er enda en hjørnestein. Han forsvant sporløst en vårdag for ikke lenge siden. Da hadde forsåvidt mye av historien allerede utspilt seg, men det vet ikke leseren. Ikke da. For, som fortelleren selv antyder mot slutten, dette er en historie som kjører sitt eget løp, utsetter alle kronologiske forventninger for store påkjenninger, før det hele faller på plass – nærmest av seg selv.
Forfatteren får dette til gjennom en fortellermåte som på en måte er så grovmasket at deler av fortellingen glipper igjennom gang på gang, samtidig som nye brokker og biter fanges opp og føyes til det som skal bli det endelige bildet. Dette er helt usedvanlig fint gjort.
Flott bok
Runo Isaksen. Foto fra hjemmesiden.
Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har lest Runo Isaksen før, men jeg lover å gjøre det igjen. Aller mest for å mer av den fine, høyst originale prosaen han har fortalt Stylitten med – et språk som tvinger fortellingen fremover samtidig som leseren vil holde igjen og nyte, lese om igjen, smake og smile fornøyd. Stylitten er en flott bok, en rar og ikke minst vakker bok – en av de fineste norske jeg har lest dette året.
Lyd og video