Skulptøren Per Ung er i gang med en statue av krigshelten, som skal plasseres på Aker brygge i Oslo. Etter planen skal den avdukes 8. mai.
– Det tror jeg Max Manus selv ville protestert mot, sier Leif Kjemperud.
Han er en av de få gjenlevende som var med på en av krigens største sabotasjeaksjoner her, 23. november 1944. Det var også Sverre Kokkin. På en natt sprengte gruppa seks båter og en kran ved Akers Mek. Verksted.
Kokkin peker mot Filipstadkaia. Der borte lå skipet «Donau». Skipet som Max Manus var med å feste sprengladninger på, slik at det senere gikk ned i Drøbak-sundet.
– Det ville vært naturlig å plassere en statue av Max Manus der. Plassen på Aker brygge tilhører Pelle-gruppa, mener Kokkin.
Se video:
Sverre Kokkin peker mot stedet der «Donau» lå.
Ragnar «Pelle» Sollie var kommunist og profesjonell sabotør. Pelle-gruppa var en uavhengig gruppe og tidvis i opposisjon til Milorg.
Høsten 1944 var tyskerne blitt slått av russerne i Finland. Det var om å gjøre å hindre at tyskerne klarte å overføre armeen på over 100 000 mann til kontinentet. Tilbaketrekningen skulle skje gjennom Norge. Skip og jernbane skulle frakte soldatene ut av landet, til nye slagmarker.
– Tenker på familiene
– Vi stjal to tonn dynamitt på Hønefoss og fraktet det i smått til Oslo. I alt var over tretti mann involvert i sabotasjeaksjonen, men ingen visste om hverandre. Ragnar «Pelle» Sollie var hjernen, forteller Kjemperud og Kokkin.
– Arbeidere på Akers og Nylands Mekaniske verksteder fraktet sprengstoff i verktøykasser, matpakker og lommer. Om natten 23. november 1944 gikk seks skip og en kran i lufta.
Leif Kjemperud sier han kunne høre eksplosjonene opp i Grefsenåsen. Han blir opprørt når han tenker på at familiene til alle dem som risikerte livet, kan bli presentert for en historisk løgn.
Se video:
Leif Kjemperud mener at en statue av Max Manus på Aker brygge vil være en historisk løgn.
– Historisk presisjon uviktig
En av dem som har tatt initiativet til Max Manus-statuen, Hilde Enerud i Unica Art, mener at diskusjonen om den historiske plasseringen er totalt irrelevant.
Max Manus
Foto: Vidar Knai / Scanpix– Max Manus er ikke bare en motstandsmann, men også et nasjonalt symbol på lik linje med Gunnar Sønsteby. At han hedres med en statue overskygger totalt relevansen av en detaljert diskusjon knyttet til historisk presisjon ved plassering, mener hun.
– De kunne stått på torget i alle norske byer, som en viktig påminnelse om vår selvstendighet og den prisen noen var villige til å betale for å forsvare den, sier Enerud.
– Milorg øvde seg
Kokkin og Kjemperud tror at striden mellom regjeringen Nygårdsvold og kommunistene før, under og etter krigen er årsaken til at Pelle-gruppas innsats ikke er så godt kjent som aksjonene til Manus og Sønsteby.
– Vi ble spurt om vi ville være med å gjøre noe aktivt for å motarbeide tyskerne i Norge. Alternativet var å sitte i ro, eller å dra på «skauen» og øve. For det var det Milorg gjorde. De øvde seg, sier Sverre Kokkin.
– Ingen konkurranse
Hilde Enerud mener det bør være plass til to minnesmerker. Hun ser ikke dette som to konkurrerende prosjekter. Hun får støtte fra Høyres Hermann Kopp.
– Jeg synes Max Manus-statuen bør plasseres der så mange som mulig kan se den, sier han til Dagsrevyen.
Se innslaget her:
Seks båter ble sprengt under sabotasjeaksjonen til Pelle-gruppa.
– Vi har ingen problemer med å se at Pelle-gruppen fortjener sin heder og ære, men ser ikke hvorfor dette skal være til hinder for at Max Manus kan stå blant folket på Aker Brygge, sier hun.
