Teaterstykket "Piaf" står og faller med en skuespiller som kan fylle hovedrollen på alle plan - også sanglig.
At spinkle Grethe Nordberg er en dyktig skuespiller visste vi, men med dette sangformatet drar hun i land er sterk Piaf-tolkning og stiller seg i første rekke blant våre sceneartister.
Grovkornet hverdag
Pam Gems stykke om sangerinnen Edith Paif viser oss hennes liv fra rennestenen i Paris til verdens best betalte sangerinne. Dramatikk, livsglede, triumfer og nederlag, varme, angst og desperasjon. Men prisen med ensomhet og rus blir høy.
Med Inger Gjelsviks oversettelse er tonen lagt i en grovkornet hverdagsslang og Catrine Telle snor handlingen i raske skift mellom intense sangnumre. Scenografien er stor i volum, men enkel og realistisk i uttrykket. Perspektivet snus så vi er både foran og bak scenen.
Satser på egne ressurser
Catrine Telle har gjort stikk motsatt av sin forgjenger Ola B. Johannessen i sjefstolen. Hun har satset på kompaniets egne ressurser - dyrket fram talenter som allerede er der, og Nordbergs prestasjon er et resultat av en slik satsing. Riktig oppgave til riktig tid.
Også sangpedagog Sissel Høyem Aune fortjener oppmerksomhet - ingen skuespiller synger slik Nordberg gjør uten langsiktig og innsiktsfull utvikling av stemmemateriale, som bl.a. må være sterkt nok til å tåle forestilling kveld etter kveld. Nevnes må også de fire usedvanlig dyktige musikerne, som merkelig nok ikke kom til applaus.
Vi får også noen gode portretter rundt Piaf med Kikki Stormo og Øyvind Brandtzæg som de tydeligste.
Troverdig forestilling
Vi kunne tålt flere nyanser og mindre stiliserte tegninger rundt hovedrollen - til tider kan det bli vel skisseaktig.
Hva er så sannheten om Piafs liv? Ikke godt å si, for den er gjennomsyret av mytene rundt henne og dette stykket er antagelig heller ikke den sanneste versjonen om Piaf. Men vi får en troverdig forestilling med tempo, trøkk og humor i massevis.
Av Randi Wenche Haugen
Kulturnytt, NRK P2, mandag 9. september 2002