Robert Wilson har skapt en slående vakker, humoristisk og elegant forestilling. Bevegelse, lys og musikk pirrer sansene.
Trofast mot Ibsen
Denne amerikanske avantgardisten er trofast mot Ibsens tekst, strykningene er knapt merkbare. Det er det visuelle og rytmiske som er det radikale i Wilsons grep.
Wenche Medbøe og Henrik Rafaelsen som Mor Åse og Peer Gynt. Foto Lesley Leslie-Spinks
Skuespillerne er sminket som conferansieren i «Cabaret», og i tillegg overdrevne ansiktsuttrykk og koreograferte bevegelser. Det gir assosiasjoner til japansk teater.
Scenografien er også «japansk» enkel. Med dominerende bruk av lys. Lyset nærmest «tegner» scenebildet. Rekvisittene er få. Tre skrå wirer og en nedfelt stige skaper for eksempel et båtdekk. Der svaier tre sjømenn i takt.
Må kunne le i teateret
Wilson ønsket å lage et lyst stykke som er inspirert av lyset i Norge, og er apptatt av at man ikke burde lage teater om man ikke kan le der. Enkelte ødelegger Peer Gynt ved å gjøre teksten dyster og filosofisk mener han. I stedet vil Wilson gjøre det lettere tilgjengelig slik at selv små barn kan forstå det.
Mangel på impulskontroll
Musikken til Michael Galasso gir assosiasjoner. Den leder oss til landsbygda eller ørkenen og understreker gjerne rytmen i de stiliserte bevegelsene.
Robert Wilsons Peer er ikke en norsk Askeladd. Han er en deklassert ung mann som står utenfor det gode selskap. En verdensborger med et frynsete selvbilde og mangel på impulskontroll. Peer følger begjæret og lysten, blir trollaktig og er seg selv nok.
Ibsen lar Solveigs trofaste kjærlighet bli Peers redning. En kristen-forsonende avslutningen som var tvilsom allerede i Ibsens samtid. Robert Wilson tar imidlertid Ibsens antydning helt ut og går enda lengre.
Sprelsk samspill
Henrik Rafaelsen er varm og nær som den yngste Peer, som flykter fra bygda og forlater Solveig. Det er godt grep på det sprelske samspillet mellom ham og Wenche Medbøe som mor Åse, og med Gjertrud Gynge som den grønnkledte.
GamlePeer (Sverre Berntsen) møter Knappestøperen (Paul Ottar Haga). Foto: Lesley Leslie-Spinks.
Teksten til Peer er ikke så spillbar i siste halvpart av den fire timer lange forestillingen. Men Wilsons kompenserer ved å leke med scenerommet når Peer samtaler med kapitalistene. Peer gjør sterkest inntrykk i første halvdel av forestillingen. Løk-scenen der Peer søker sin indre kjerne uten å finne den, «satt» ikke som den skulle på premieren. Derimot var Paul-Ottar Haga lekende og musikalsk suveren som knappestøperen.
«Det kommer ikke bedre fra bygdene nå til dags», er en Ibsensk replikk. Og sannelig, det kommer neppe lekrere oppsetninger av Peer Gynt her på berget i overskuelig framtid.