Storslagen Munchfeiring

Det var virkelig med en sterk høytidsstemning jeg gikk av gårde til pressevisning på årets helt store utstilling, nemlig Munch 150.

Utstillingen som vises både i Munch-museet og i Nasjonalgalleriet (Nasjonalmuseet) er den mest omfattende presentasjonen av kunstnerens arbeider noensinne.

Jeg var langt fra den eneste som sto på Nasjonalgalleriets trapp fredag morgen med akkrediteringsbevis, bankende hjerte og skyhøye forventninger.

Pressefolk og museumsfolk fra hele verden hadde lagt veien om Oslo; og byens kulturbyråd og landets kulturminister var på plass og kastet glans over feiringen.

LES: Åpning av århundrets utstilling

Todelt utstilling

Og utstillingen gir et rikt og mangefasettert innblikk i vår aller viktigste billedkunstners mektige univers. På Nasjonalgalleriet møter vi den unge Munch; her er arbeider fra 1880 og 90-tallet og frem mot århundreskiftet, mens man i Munch-museet spenner over et langt større tidsrom, nemlig fra kort etter århundreskiftet og frem til kunstneren død i 1944.

Symbolismen

På Nasjonalgalleriet vandrer vi inn i det kunstneriske landskap som de fleste forbinder med Munch, nemlig det som gjerne omtales som hans symbolistiske periode.

I denne fasen dyrket han, som så mange av sine samtidige skandinaviske malere den nordiske lyse sommernatt, med det blå demrings – og skumringslyset.

Livsfrisen anno 1902

Det er også i denne fasen ideene til den såkalte livsfrisen modnes og virkeliggjøres. I det som i Nasjonalgalleriet vanligvis kalles Munchsalen finner vi Livsfrisen vist slik den ble presentert på en utstilling i Berlin i 1902.

Her er bildene rammet inne av et hvitt felt som løper langsmed veggen som en veldig passepartout. På denne måten aksentueres sammenhengen mellom bildene mer enn at bildene blir stående som løsrevne mesterverk, slik vi for eksempel har for vane å tenke på «Skrik» som er et av bildene som inngår i denne presentasjonen.

Ellers finner vi fantastiske arbeider som «Aske», «Madonna» og «Livets dans» i dette praktfulle rommet.

Solen som en eksplosjon av lys og farge

Utstillingen fortsetter på Munch-museet med et nokså annet uttrykk. Århundreskiftet markerer som kjent et tydelig estetisk og tematisk omsving i Edvard Munchs kunst.

Han går bort fra de dunkle, angstfylte motivene, og begynner å male i en lysere, klarere koloritt.

Dette er den perioden man ofte omtaler som hans vitalisme. Han maler badende menn i strålende solskinn, bonden som pløyer jorden osv. Hovedverk fra denne perioden er naturligvis «Solen» som en eksplosjon av lys og farger, men også arbeider som «Galloperende hest» og «Den gule tømmerstokken».

I alle disse bildene er han opptatt av å spille de komplementære fargene ut mot hverandre, fiolett mot gul, rød mot grønn, blå mot oransje. Han jobber også spennende med et sugende sentralperspektiv i denne fasen.

Men utstillingen i Munch-museet viser også hvordan Munch noe senere vender tilbake til sin ungdoms motiver og gjenskaper dem, og bearbeider dem. Et fantastisk eksempel her er« Vampyr i skogen» fra 1916–18.

Krevende oppgave

Det er virkelig ingen lett sak å skape en utstilling som dette, som skal presentere Munch i hele sin bredde, og det helst på en litt ny og spenstig måte. Men jeg synes virkelig man har lyktes med denne utstillingen.

Det er ikke det at de gir oss en banebrytende ny fortelling om den store kunstneren, det er heller ikke slik at de benytter flunkende nye formidlingsmetoder; likevel opplever jeg at kuratorene med enkle grep har klart å gjøre dette til en knallsterk jubileumsutstilling.

Selvportrettet som ramme

Et kuratorielt grep som kan nevnes er det at man har valgt å la selvportrettet danne en slags ramme, og rød tråd i utstillingen. Dette er et godt grep, dels fordi det aksentuerer en svært viktig sjanger hos Munch, men også fordi det setter an tonen for det dypt subjektive og radikalt selvutleverende som mer enn noe preger hans kunstneriske univers.

Sterke bakgrunnsfager

Et annet enkelt men virkningsfullt grep man har gjort, er å male veggene i begge museene i meget sterke farger. Det er nokså vanlig å ha farger på veggene i et museum, men da bruker man som regel dempede, brutte fargetoner. Men i denne utstillingen har man altså valgt for eksempel signalrødt, skinnende oransje, gressgrønt og blåsvart.

Dette er et meget dristig valg, og det er nok svært få kunstverk som ville kunne bære en slik fargesetting, men Munchs arbeider gjør det. Man har jo også selvfølgelig med omhu valgt hvilken bakgrunn de ulike arbeidene skal ha.

Tabutemaer i skinnende rød ramme

I det rødeste av de røde rommene i Nasjonalgalleriet finner vi blant annet bildet «Pubertet», som viser den skrekkblandede fryden knyttet til kjønnsmodningen, den uhyggesvangre overgangen til voksenlivet.

Bildet henger sammen med «Dagen derpå» der vi ser en vakker kvinne som sover rusen ut, med halvåpen bluse og omgitt av tomme vinflasker.

Vi finner også her det sterke og brutale bildet «Arv» der vi ser en gråtende mor med sitt døende spedbarn i fanget. Disse bildene berører smertefulle og til dels tabubelagte temaer; slik sett passer den skrikende alarmrøde rammen perfekt.

Bredde og indre sammenheng

Munch 150 lykkes med og viser både Munchs bredde og mangfold, samtidig som den understreker hans kunstnerskaps indre sammenheng. Dette er virkelig en utstilling som er vår aller største billedkunstner verdig.