Einar Kárason: Storm (roman)
Mál og menning 2003
overs. Kim Lembek
(på norsk på Cappelen i mai)
Av Siss Vik/Lisa Kristin Strindberg
Forfyllet anti-helt
Einar Kárasons syvende roman begynner svært lovende, som den antagelig morsomste av årets nominerte til Nordisk Råds litteraturpris. Antihelten Eyvind Jonsson Storm – Storm blant venner – vokser opp i et hjem av alkoholikere og lurendreiere, og tar etter de voksne.
Hans mest forsonende trekk er hans store fortellerglede og –talent, noe vi nyter svært godt av som lesere. Og ferden går fra Reykjavik til Odense til Minnesota og i samme rekkefølge, men en rekke festlige episoder på veien. Dessverre er det noe monotont over en livsstil som slabbedask og dranker, hvilket preger romanen.
Gleden over møtet med et noe bedrukkent persongalleri fortalt i en sarkastisk og direkte tone glir over i en viss tretthet over antallet fylleanekdoter, og interessen min dabbet av cirka rundt side 100. Å lese om en udugelig alkis blir fort like kjedsommelig gjentagende som å leve med en.
Kollektivroman
Kapitlene er fortalt fra ulike synsvinkler, oppkalt etter den personen som forteller, noe som gir opplagte muligheter for ironi. Stormurs utlegninger om sin egen fortreffelighet og sine venners utakknemmelighet blir stående i grell – og morsom – kontrast til konas og kompisenes blikk på den forfyllede og imponerende late hovedpersonen, når de har perspektivet.
Dessverre er denne fortelleteknikken litt rotete gjennomført. Jeg talte 16 fortellestemmer i 300 siders bok på 59 kapitler, hvorav 11 opptrer kun én gang, og skiftene mellom fortellerne virker ofte litt tilfeldige.
Nordisk råd-humor
Noe av det morsomste med boka er når forfatteren bruker virkelige referanser, som når den ene islandske forleggeren formidler ryktet om at Peter Høeg kun er en eksentrisk frontfigur for den egentlige forfatteren av «Frøken Smillas fornemmelse for sne», og at han spiste med hendene under en middag hos Dronning Margrethe.
Og Stormurs latterliggjøring av de nominerte til Nordisk Råds litteraturpris er naturlig nok ekstra vittig i denne sammenhengen.
Forlagsparodi
En viktig del av romanen er dens forlagsparodi. Hovedintrigen i boka kommer nemlig av at en gruppe islandske forleggere ønsker å slippe å forholde seg til de vanskelige forfatterne, og kommer på den glimrende ideen at Stormur skal få fronte et bokprosjekt skrevet av noen andre. Jeg tror ikke det bare er fordi jeg selv jobber i bransjen at jeg skulle ønske at Kárason kunne komme raskere til dette poenget.
Utvidet versjon fra Kulturnytt samtale februar 2005
Se også