- Snakkes i stykker

- Flott cellotone, men vel mye prating. Det mener anmelder Ragnhild Veire om cellist Johannes Martens nye plate med musikk av Elliott Carter.

Foto: Presse

Den amerikanske komponisten Elliott Carter fyller 100 i år, og er stadig vitalt tilstede i internasjonalt musikkliv. Nå i jubileumsåret er den norske cellisten Johannes Martens ute med en ny CD med kammermusikk av Carter. Her slippes den snakkende og anekdotiske Carter løs i fullt monn, og gjør ham sikkert veldig morsom å spille - og i gode øyeblikk helt unik å høre på.

Hør: CD-anmeldelse: Martens spiller Carter

Les også: Carter 100 år

Menneskelig tale

Elliott Carter

Den amerikanske komponisten Elliot Carter fyller 100 år i år og feires av en internasjonal musikkbransje.

Foto: Bebeto Matthews / AP

Elliott Carters musikk har alltid sendt mine tanker i retning menneskelig tale og sang. Og det er et veldig positivt tegn. Tonespråket hans er moderne, det er lenge siden 100-åringen Carter på 1940-tallet var i nærheten av en C-durtoneart.

Og ikke er det noen som synger på denne kammermusikkplaten. Men allikevel - Carters musikk er full av snakkende stemmer, enten det er den ene stemmen som lyser opp i et komplekst mylder, eller i dialogs og anekdotisk form. For praten den går, om menneskelige følelser.

Breier seg

Dette tar cellist Johannes Martens bokstavelig i Sonate for cello og klaver fra 1948. Med en jazzaktig lekende rytmikk, og ganske så snill harmonikk - breier Martens seg tungt over den spretne klaverstemmen. Og det skal han, for her har vi å gjøre med to stemmer som skal snakke som om de befinner seg på to ulike planeter, men litt tungt på labben blir det, gjennom de fire satsene verket varer.

Mens vi i den tidlige cellosonaten kan fornemme en viss teoretisk stivhet i Carters snakkende uttrykk, blir den modne, sikre flyten desto tydeligere i platens nyeste verk, Figment nr. 2 - skrevet da Carter var 92 år.

Stor celloklang

Med korte sikre fraser blir dette som treffsikre haikudikt. I dette verket treffer også Johannes Martens' volumiøse celloklang veldig bra, og viser at vi har med et en fin ung solocellist å gjøre.

I Enchanted preludes fra 1988 viser Carter en dialogsform på sitt mest plaprete. Det er virkningsfult i sin flytende letthet, virtuost skrevet og ikke minst virtuost fremført av fløytist Tom Ottar Andreassen og igjen cellist Johannes Martens. Med full forståelse for disse summende, insektaktige stikkene instrumentene sender hverandre av gårde med .

Noe Andreassen også viser til fulle i et annet solostykke på platen: Scrivo in Vento.

I overkant pratsomt

Men i disse verken kommer også et av mine problemer med denne komponisten tydelig frem. Det prates og sparkes i så mange retninger.

Jeg savner en tydeligere gravitasjonskraft utover de lekne herme-gestene som her følger på hverandre en etter en. Jeg ønsker meg flere musikalske elementer som går i samme retning i verkets utvikling. Harmonisk for eksempel, snakker de to instrumentene i hver sin verden, og i lengden blir det faktisk litt enerverende.

Av og til får jeg følelsen av å være ufrivillig tilstede i en av disse intellektuell New York-middagene i Woody Allen-filmene, og den pratsomheten gjør paradoksalt nok at at en del av Carters musikk blir grå i lengden.

Men musikerne mestrer Carters virtuose samtaler til fulle. Min favoritt, med flest farger, blir klarinettrioen - for her tas det faktisk ettertenksomme pauser.