Stopp tiden - Oasis i retrospektiv

Spol ti år tilbake. Til 1996. Og Knebworth.

Oasis-brødrene Noel og Liam Gallagher.
Foto: AP
Liam Gallagher, Oasis.
Foto: Junge, Heiko / Scanpix

Knebworth - et temmelig gudsforlatt sted sørøst i England. Historien om Oasis må nesten begynne her.

Telefonlinjene har krøket seg helt. Fem prosent av Storbritannias befolkning har ringt etter billetter; 2,5 million briter ønsker seg på konsert. Det er bare plass til 250.000, men likevel. For første gang siden The Beatles har hele folket samlet seg om ett band.

Oasis-parykker

At det skal skje midt på 90-tallet, etter punken, etter Take That og etter rappens inntog, gjør bedriften kanskje enda mer imponerende. Det selges Oasis-parykker; en Gallagher-tur til frisøren rydder førstesidene og ”Morning Glory” er i ferd med å bli tidenes mestselgende album på øya.

Noen har tatt opp en krangel mellom Gallagher-brødrene og gitt den ut på singel – den klatrer langt opp på listene.

Liam Gallagher i Osasis på Quart-festivalen i 2000.
Foto: Junge, Heiko, Heiko Junge / SCANPIX

Her, akkurat denne dagen, 10 august 1996, bare to år etter debuten, har Oasis blitt akkurat det de satte ut for å bli – de er verdens største band - gjennom tidene. Men hva gjør du etter å spilt for hele verden? Hvor går du? Historien om Oasis er kanskje historien om bandet som fikk hele verden litt for enkelt, litt for fort.

Rain

Vi tar det fra begynnelsen. Oasis dannes i 1991, da under navnet Rain etter b-siden på Beatles’ ”Paperback Writer”. At Oasis siden har dyrket Beatles og b-siden, altså ekstrasporet på singelen, til den grad at det nesten har tatt kvelertak på bandet, kan i denne sammenheng kanskje kalles skjebnenes ironi. Beatles-referansene har tidvis skygget for Oasis egenart og mange av deres beste låter er ødslet vekk på en anonym b-side-tilværelse.

Etter å ha truet seg til spillejobb på klubben King Tut's Wah Wah Hut i 1993, ble de straks signert av Creation-boss Alan McGee som tilfeldigvis var til stede. Året etter kommer debuten ”Definitely Maybe”. Først ut er singelen ”Supersonic”.

Men det beste er fortsatt i vente.

Creation, det etter hvert legendariske plateselskapet som Oasis er signet på, vet hva de gjør. De slipper enda en singel, ”Shakermaker”, for å mørne markedet ytterligere. De vet at de sitter på selve trumfkortet. Låta som ti år senere stadig kåres til 90-tallets, eller tidenes for den saks skyld, beste låt. De venter litt til, is i magen, slipper noen hint hist og her, før de endelig slipper den løs: ”Live Forever” er ute og engelsk rock er ikke lenger akkurat det den var.

Det er nådestøtet for det innadvendte, sutrende og pretensiøse. Rocken skal brette seg ut; være populærmusikk igjen, mente Oasis. Suede var med andre ord døde.

Og som om ikke ”Live Forever” gjorde nok alene, skriver Noel Gallagher plata ”(What’s the story) Morning Glory?”, ”Wonderwall” og ”Don’t look back in anger” krysser ikke bare kultur-, smaks- og generasjonsskiller i Storbritannia, men tar seg over atlanteren og legger USA for sine føtter.

Crossoverappellen er komplett. 20 millioner solgte plater sier sitt.

Symbiose

Men her startet også nedturen. At 14 av 18 låter på samleplata, ”Stop the Clocks”, som nå er ute, stammer fra bandets to første år, sier i grunn det meste. Man kan skjønne at de tidvis føler for å stoppe tiden. For Oasis kurve følger på en måte Tony Blair sin. I 1997 var Oasis og Tony Blair Storbritannias kanskje fremste eksportartikler. Oasis var det nye Beatles og Blair skulle vise verden hvordan det nye arbeiderpartiet skulle se ut. I tillegg levde de i en spesiell symbiose. Noel Gallagher besøkte Tony Blair i Downing Street og solte seg i glansen av makta, mens Tony Blair trakk veksel på Gallaghers’ ungdomsappell og rotekte working class-bakgrunn.

Resten er kanskje kjent. Oasis var arbeidergutta som fikk alt for mye penger alt for fort og blåste det bort på dop og halvslappe plater (langspilleren ”Be Here Now” (1997) er symptomatisk nok fullstendig ignorert på samleplata), mens Blair kanskje ble for full av seg selv han også.

Men nok om Blair. For i det han er i ferd med å tre av, har Oasis opplevd en ny vår. Fjorårets ”Don’t Believe the Truth” ble mottatt som et kjærkomment comeback og en finger til alle som hadde avskrevet dem som has-beens.

Den bortkomne sønn var tilbake. For Oasis er på mange måter mer som et fotballag enn et band. De er kanskje ikke på topp hele tiden, de skuffer gang på gang, var kanskje bedre mye før, men innimellom glimter de til. Og uansett hvordan det går, står vi bi. Slik man ikke bytter favorittlag, bytter man heller ikke ut Oasis.