Stillheten etterpå

Utstillingen Resonans med arbeider av den norske kunstneren Elisabeth Werp åpnet i går på Stenersenmuseet.

Werp er utdannet ved Statens Håndverks- og kunstindustriskole, og Kunstakademiet, som i dag er to ulike avdelinger på Kunsthøgskolen.

Et forlatt dukkehjem

I utstillingen gjør Werp Ibsens «Et dukkehjem» til et tematisk utgangspunkt. Gjennom en multimedieinstallasjon, og en hel rekke malerier nærmer hun seg den sammensatte tematikken i det feirede dramaet om familiemoren og hustruen Nora, som ender med å forlate barn og mann.

Som så mange andre er hun opptatt av det Ibsen ikke gir oss noen svar på, nemlig hva som skjer etter at Nora har smelt døren igjen og dratt sin vei.

Elisabeth Werp gir denne tematikken en forfriskende og ganske politisk ukorrekt vri ved å anta barnets perspektiv. Det er en sannhet vi nødig snakker om, at enhver frigjøring har sin pris, og dessverre er det ofte barnet som betaler for kvinnens hard tilkjempede frihet.

Hos Elisabeth Werp er det nettopp barnets skrekkslagne blikk vi møter; den smertefulle og desorienterte opplevelse knyttet til tapet av moren.

Dukker og utstoppede fugler

Utstillingen favner primært malerier, men der jeg virkelig opplever at kunstneren kommer i berøring med smerten i dette stoffet, er gjennom en større installasjon.

Som betrakter kikker vi inn i et dunkelt rom drapert i gjennomsiktig plast, blå og hvit tyll, fylt med støvete gamle, delvis ødelagte møbler. Her finnes klokker med og uten visere, speilskår, tomme fuglebur, avkledde babydukker og utstoppede fugler av ulikt slag.

På veggen bak og samspill med skyggene fra de ulike objektene i rommet, spilles en film med glimt fra blant annet steder som Oslo kretsfengsel, og Oslo Domkirke.

Bilder som klorer seg fast i hukommelsen

Musikk fra Carmina Burana, så vel som Pink Floyd ledsager det uhyggesvangre universet.

En projeksjon av levende, flaksende fugler skaper en sterk kontrast til de utstoppede, døde fuglene, og gir en opplevelse av disse som vonde, fortrengte bilder som man ikke får grep om, men som likevel er til stede som en vag smerte, som klorer seg fast i hukommelsen.

Som en sjelelig tilstand

Heldigvis har hun ikke forsøkt å illustrere dramaet visuelt. I stedet skaper hun et rom som oppleves mer som en sjelelig tilstand. Hele installasjonen er tross musikken, preget av en nagende taushet.

Her ser vi inn i restene av noe som en gang var vakkert og levende, et fellesskap og en fortid som er knust og tilintetgjort.

Det at det er så mye speilskår, ser jeg som et bilde på hvordan man som barn, ikke minst som pikebarn, speiler seg i, og identifiserer seg med sin mor: Når mammaen blir borte, mister barnet også kanskje seg selv av syne, de har ikke lenger noen å speile seg i.

Et motiv fra kunstnerens eget liv

Verket oppleves som ladet med en dyp sorg, man kan tydelig merke at dette for Werp er dypt personlig.

Motivet her er nemlig ikke bare hendelser hentet ut av dramatikkens historie, det er også et motiv tatt rett ut av hennes egen biografi. Da Elisabeth Werp var 12 år reiste moren hennes fra henne.

Uspennende maleri

Mens jeg opplever installasjonen som mektig og gripende, får jeg langt mindre ut av maleriene, som kretser om den samme tematikken.

De oppleves som dekorative, kitschete og ganske uspennende. De er duse, malt i gråtoner, med islett av blekgrønn, blått, sinkhvitt, gull og sølv.

Hun bruker rennende maling, og i visse tilfeller skaper hun et uttrykk som får det til å se ut som den maleriske overflaten har oppstått gjennom en slags oksidasjonsprosess.

Bakenfor de abstrakte slørene av maling ser vi gjerne et mer figurativt, ofte fotografisk uttrykk tegne seg. Jeg opplever ikke at maleriene klarer å formidle denne tematikken på samme ubekvemme og sterke måte som installasjonen.

Ikke desto mindre er installasjonen god grunn nok i seg selv til å avlegge denne utstillingen et besøk.