NRK Meny
Normal

Stillheten etter skriket

Markus Brendmoe lager malerier som på en spennende og utfordrende måte går i dialog med Munch som malerisk forbilde.

I «Munch etc» presenteres nye arbeider av kunstneren Markus Brendmoe.

Tittelens tvetydige «etc» harselerer med det faktum at vi ikke har noen som kan sidestilles med den gamle mesteren.

Det er ikke akkurat slik at vi kan nevne i fleng.

Munchs ansikt

Brendmoes prosjekt er selvfølgelig heller ikke et forsøk på å sidestille seg selv med Munch. Tvert imot tematiserer han nettopp Munchs status som den enestående kunstneren han er, og fortsatt vil være.

Prosjektet er et humoristisk, men også inderlig uttrykk for en malers kamp for å finne sin plass i mesterens veldige slagskygge.

«Selvportrett med sigarett»

Markus Brendmoe: «Selvportrett med sigarett». Oktober 2010. Akryl på lerret.

Foto: Stenersenmuseet

«Portrett av Edvard Munch»

Markus Brendmoe: «Portrett av Edvard Munch». Januar 2011. Kull på papir.

Foto: Stenersenmuseet
Fra Markus Brendmoes «Munch etc»

Markus Brendmoe: «Selvportrett med sigarett». Mai 2011. Akryl på lerret.

Foto: Stenersenmuseet

Han utforsker både Munchs formspråk, men fremfor alt er det den verdensberømte kunstnerens ansikt som står i fokus. Om og om igjen maler og tegner han Munchs karakteristiske ansiktstrekk basert på flere av de mest berømte selvportrettene.

Inn i en kunstnerisk prosess

Markus Brendmoe har markert seg på den norske kunstscene i snaue tretti år. Han hadde sitt gjennombrudd med en separatutstilling på AFM i 1995.

Han er kjent for å jobbe med maleri og tegning som del av større installasjoner.

I installasjonene hans har man ofte en opplevelsen av å komme inn i et atelier eller rett inn i en kunstnerisk prosess, med halvferdige arbeider, treplater, lerreter stilt opp mot veggen, med malingsspann og pensler på gulvet.

I denne utstillingen har han skrelt bort alt dette, og viser bare malerier på vegg, sobert og klassisk.

Tegner selv når han maler

Jeg synes det er uhyre sterke, interessante bilder.

Uten sammenlikning forøvrig makter han litt på samme måte som Bjarne Melgaard å trekke brede, åpenbare veksler på Munch og referere til dette selvfølgelig langt mer betydelige forbilde – uten å fremstå som en banal kopist.

Både når det gjelder Melgaard og Brendmoe handler dette selvfølgelig om maleriske ferdigheter. Man er rett og slett god nok til eksplisitt å male i skyggen av og fotsporene til Munch.

Brendmo har enda en ting felles med Melgaard: Han tegner alltid, selv når han maler. Det er streken som binder det hele sammen og skaper nerven.

Dette er et slektskap de begge har med Munch selv.

I håndgemeng med Munch

Bildene er interessante uttrykksmessig, men også fordi de rommer mange interessante ideer. De har et dypt slektskap med Edvard Munchs kunst, men er samtidig noe helt annet.

Det kun å låne elementer fra Munch er på mange måter et ganske billig triks, en enkel måte å skape gjenkjennelse, litt sånn som vi ser det i Unni Askelands Munch-appropriasjoner som overhodet ikke bidrar med noe eget.

Brendmoe går på en helt annen måte i dialog, ja så å si i et slags håndgemeng med mesteren i sine malerier.

Med en blanding av inderlighet og distanse opplever man at han virkelig har kjempet med sine malerier.

I maleprosessen trer hele tiden Munchs ansikt frem i lerretet som et inspirerende forstyrrende, alltid tilstedeværende element i maleriet. Slik det er, og må være for en kunstner som arbeider med et ekspressivt malerisk uttrykk.

Stedsspesifikt prosjekt

Dette er jo også interessant som det vi kan kalle et stedsspesifikt prosjekt.

Utstillingen handler ikke bare om en malers kamp i skyggen av en verdenskunstner, men også om en institusjon: Stenersenmuseets svanesang som selvstendig visningsarena før den vil forsvinne, eller i hvert fall usynliggjøres og slukes opp av den større turistmagneten, Munch-museet.

Dette er slik jeg ser det en meget interessant tilleggsdimensjon.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Stillheten etter skriket

«Selvportrett med sigarett»

Markus Brendmoe: «Selvportrett med sigarett». Mai 2011. Akryl på lerret.

Foto: Stenersenmuseet

Det er altså ikke de kjente ikoniske motivene til Munch Brendmoe tar fatt i, han fokuserer på kunstneren selv. Men blant de mange sterke studiene av Munchs eget ansikt finnes også et slags unntak, nemlig en underlig, sterk, ubekvem versjon av Skrik.

I en fragmentert, nærmest collageaktig stil ser vi et merkelig maskeaktig ansikt med lukkede øyne, med tunge øyelokk, og lange Dalí-aktige vipper.

Markus Brendmoe: «Skrik»

Markus Brendmoe: «Skrik». August 2009. Akryl og kull på lerret.

Foto: Stenersenmuseet

Munnen er lukket nærmest forknytt. Skikkelsen holder hendene om ansiktet, og det er denne gesten alene som knytter motivet til Munchs aller mest berømte bilde.

Jeg tenker med en gang at dette er stillheten etter skriket, den langsomme sønderrivende sorgen.

Kunstneren forteller meg at bildet også er inspirert av et forferdelig avisfotografi han så etter terrorangrepet i London sommeren 2005, der en person satt med begge hender om ansiktet og holdt på plass en brannskadelindrende maske av noe slag.

Her makter han med et enkelt grep, og lade denne smertefulle fliken av virkelighet med Munchs mektige redselsuttrykk.

Uttrykksstyrke

Det er sjeldent maleri har en slik frisk kraft og uttrykksstyrke. Det eneste kritikkverdige ved denne utstillingen er at den tas av plakaten allerede 2.oktober.

Her er det bare å kaste seg på en sykkel, en buss, eller et fly for å få dette med seg!

«Selvportrett med sigarett»

Markus Brendmoe: «Selvportrett med sigarett». Mars 2011. Akryl på lerret.

Foto: Stenersenmuseet