Stille på Roskilde

I år kom pesten og ødela festen. Men jeg har opplevd verre ting på Roskilde enn å ikke kunne være der nå.

Det var en eller annen fremmed som snakket til meg idet jeg gikk bakover. Jeg husker egentlig ikke hva han spurte meg om, eller om han snakket dansk, engelsk eller norsk.

– Jeg vet ikke. Det er bare helt jævlig. Noe har skjedd. Noe har gått gærent. Det er nødt til å være noen døde foran der. Det er nødt til å være noen som er døde!

Jeg svarte cirka noe sånt.

The orange feeling, som er Roskildefestivalens motto, ble i 2000 en helsvart opplevelse.

Politisperringer foran den oransje scenen på Roskilde etter ulykken i 2000.

Dagen etter roskildeulykken så det slik ut foran hovedscenen.

Foto: Nils Meilvang / AP

Grønne armer mot blå himmel

Roskildefestivalen er en fire dager lang musikkfest, som skulle startet kommende onsdag. Allerede denne helga skulle titusener båret inn telt, soveposer og ølkasser på Dyrskuepladsen utenfor byens sentrum.

For første gang på et halvt århundre skal gresset der få lov til å gro gjennom en hel sommer. Det skal få lov til å strekke sine grønne armer mot den blå himmelen, foran det som skulle vært Orange.

Og våre oransje hjerter gråter rocka tårer.

Gresset får en sommer uten oss. Uten å måtte slåss, og alltid gi tapt, mot titusener Converse-sko i støv, og støvler i gjørme. Men gresset kommer uansett alltid tilbake. Og det gjør vi også, neste år – når området igjen gjerdes inn og portene åpnes.

Foran Orange, som er hovedscenen til Roskildefestivalen i Danmark, skulle 200.000 armer strukket seg mot en svart himmel i solnedgang. For 50. gang.

Vi skulle vært 100.000 der inne. En uke på vår egen planet, med Skandinavias mest skitne dansegulv. Men i år er korona sommerens headliner, ikke Faith No More, The Strokes og Kendrick Lamar.

I 2000 var Pearl Jam den største headlineren for meg og mine.

Dro for å leve – kjempet for å overleve

Vi dro dit for å leve, sånn virkelig leve, og være en del av det som for oss skulle bli tidenes konsert, men som endte opp med en halvtime hvor vi kjempet mot å dø.

Ni unge menn tapte den kampen.

Trykket foran scenen var enormt i minuttene før konserten, og da Seattle-bandet viste seg ble det enda trangere. 50.000 ekstatiske publikummere, og alle ville enda litt lenger fram.

Jeg så Pearl Jam for første gang, og sto langt framme. Herregud, som jeg gledet meg. Men det var få som smilte. Folk konsentrerte seg om to ting: For det første å holde seg på beina, og dernest å få med seg musikken. Det var ikke rom for et smil, for de to tingene krevde alt av energi og konsentrasjon.

Noen sto med hendene opp i været, og fikk dem aldri ned. Albuene var derfor stort sett plassert på skuldrene til han foran. Den andre halvdelen hadde armene nedover, med underarmene oppover mot ryggen til han foran.

På den måten var massen limt sammen. Den bølget fra side til side. Aldri framover, for det var umulig. Det hendte vi ble løftet opp, og flyttet flere meter til siden – uten at beina var i bakken. Det måtte gå gærent.

Før første riff sa vokalist Eddie Vedder «let’s go», og grungerocken rullet ut over plassen. Ølglass i lufta og armer i været. Pang! Vi var i gang. Fy faen som vi var i gang. Men det var ikke som vanlig. Det var noe helt annet enn alle andre konserter jeg hadde vært på.

Folk mistet balansen, og vi dro dem opp. En stakk hånda ned i lomma si for å hente opp en røyk, måtte ned på kne, og endte helt ned. Og vi jobbet med å få dem opp. Jeg falt ned, og ble dratt opp. Sånn var det. Hele tida. Pearl Jam i det fjerne.

Vi mistet oversikten over alt som skjedde, bortsett fra de armene og beina som var rundt oss. Og så ble det stille, etter «Daughter». Der og da visste jeg ikke at vi var i den låta, jeg var ikke i nærheten av å få med meg hva som skjedde på scenen.

Vedder ba folk om å trekke bakover. Han sa at det var altfor trangt foran scenen. Som regel er det vanskelig å overtale godt berusede folk om å lytte til slik, og det tok litt tid før mange nok skjønte alvoret. Men etter hvert så alle at han virkelig mente det, for vi så Vedder på storskjermen, med tårer i øynene.


Ah, fuck you guys, please.
I really need your help.
I can ... I don't think we can live,
knowing that someone got hurt so bad,
at a show like this, okay?
Please, on the count of three,
will you take three big steps all at once.
In this area here, would you please,
please for me.

Privatlivfri sone

Roskilde var Danmarks hovedstad fram til 1443, og kongelige begraves fortsatt fra byens domkirke. Likevel er det nok mange som først og fremst tenker på Roskilde som dronningen av Skandinavias musikkfestivaler.

– Folk er i en sone, som er adskilt fra deres hverdagsmiljø, og er til dels fratatt alle personlige eiendeler og utsmykninger, og alle individuelle og sosiale kjennetegn, som kjønn, alder og rang.

Kristine Munkgård Pedersen kaller det en liminal fase. Hun har skrevet en oppgave ved universitetet i Roskilde, hvor hun ser på hva som skaper den spesielle stemningen på festivalen. Og hun peker ikke på artistene eller rammene, hun mener det er publikum som er hovedingrediensen. Eller deltakere, som hun bevisst kaller oss.

Men det er litt sant. Det er litt som vi er ulike mennesker, som uansett bakgrunn blir likesinnede når vi er på Roskilde. Ikke i den forstand at vi kler oss likt, men vi avkler oss hverdagen. Dette er en av tingene som gjør Roskilde til en egen planet, en uke i året.

– Det finnes ikke en kleskode, alle kan komme som de er. Eller de kan kle seg opp eller skifte stil – bli kvitt dressen eller det ordentlige og vanlige fra hverdagslivet. En deltaker understreket det fantastiske toleransenivået og respekten og sa at «du kan komme unna med omtrent hva som helst», står det i en analyse fra universitetet i Aalborg, som også har sett på fenomenet Roskilde.

Noen år kjørte vi bort til en trevareforhandler, og kjøpte planker, gaffateip og skruer. Vi bygde ikke luksus, vi bygde identitet, da vi etter beste evne gjorde litt mer ut av campen vår. Vi heiset store flagg, sånn at vi seinere kunne si til folk «bare se etter et stort blått flagg med kommunevåpenet til Larvik, tre hvite seil» eller «det står Blow på et sort flagg, det er bandet til noen av gutta i campen».

Vi kjøpte strandleker – og en lekebil med lasteplan, sånn at vi kunne transportere ølflasker til hverandre. Meningsløse greier, men det var gøy. Terskelen for hva som er morsomt, er ganske lav på Roskilde.

En uke med lunken Tuborg, kassegitar og «I wanna beee forever young» mellom telt tett i tett. Rop og latter i det fjerne, og den slitsomme jakten på riktig telt i mørket.

Det er «alltid» tidenes sommervær på Roskilde. Vi svetter og blir solbrent. Sola steker på teltduken, og vi våkner for tidlig. Solfaktor er for norske todagersfestivaler.

Det er «alltid» dommedagsregn på Roskilde. Aldri tørr, alltid blid. Gjørme oppover anklene, absolutt ikke kledd for dette. Teltet blir like møkkete inni som utenfor.

Gjørme på Roskilde 2007
Foto: Carsten Snejbjerg / AP
Roskilde 2005
Gjørme på Roskilde 2007
Foto: Dige Jens / AP
Roskilde 2011
Foto: Torben Christensen / NTB scanpix
Roskilde, publikum, regn, vått, gjørme, 2007
Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix
Roskilde 2013
Foto: Torkil Adsersen / AFP
Roskilde 2007 - gjørme
Foto: Lars Helsinghof / AFP
Roskilde 2015
Foto: Torben Christensen / AFP
Gjørme på Roskilde 2007
Foto: Sara Johannessen Meek / NTB scanpix
Gjørme på Roskilde 2004
Foto: Reimar Juul / NTB Scanpix

Men vi bryr oss ikke. Vi tenker på den neste konserten vi skal rekke, og ler av de svenske gutta som spilte nakenfotball tidligere på dagen.

Gamle bilder fra festivalenes fødsel på slutten av 60-tallet, og for Roskildes del starten av 70-åra, viser mye hud. Dansende pupper og menn som sprader nakne rundt. Stereotypiske hippiebilder. Det er mer klær nå, men det er likevel en avslappethet rundt intimsfæren også i dag. Det er ikke bare alkoholen som fører til det, også Roskilde-stemningen gjør noe med folk.

– Festivallivet er en ekstrem form for offentlig liv, hvor det nesten ikke eksisterer private soner. Det private blir offentlig, skriver forskerteamet fra Aalborg.

Alt er lov, så lenge alle er snille og greie, liksom. Politimester Bastian hadde nok vært veldig fornøyd, for det er en sjeldent vennskapelig stemning på Roskilde. 100.000 mennesker er konstant tett på hverandre, og de fleste drikker mye – likevel er det relativt lite bråk. Det er litt av det som er bakgrunnen for mottoet The Orange Feeling.

The Flaming Lips-vokalist Wayne Coyne ute blant publikum på Roskilde i 2007.

The Flaming Lips-vokalist Wayne Coyne ute blant publikum på Roskilde i 2007.

Foto: Sara Johannessen Meek / NTB Scanpix

Vi skulle se etter døde

Det tok litt tid før jeg skjønte at det ikke bare var et helvete å være der, men at det faktisk gikk skikkelig gærent. Tre ministeg, for noe annet var umulig. 1-2-3. Om og om igjen. 1-2-3.

Etter hvert så jeg en haug med mennesker rett foran meg, og oransjekledde vakter som dro folk opp. Livløse kropper. Jeg tok et bilde i kaoset, med et engangskamera som merkelig nok ikke hadde blitt knust. Det er et bilde jeg seinere angret på at jeg tok, selv om jeg uansett ikke hadde noen sjanse til å redde folk.

Det var kaos foran scenen under Roskilde-ulykken i 2000.

Jeg hadde lenge dårlig samvittighet for at jeg tok dette bildet i kaoset foran scenen.

Foto: Stian Haraldsen

Var det bare gjørme under føttene mine mens massen dro meg fra side til side, eller kan jeg ha tråkket på noen også? Jeg vet ikke.

Det eneste jeg er sikker på, er at etter at Eddie Vedder fikk oss bakover, lå døden igjen.

«Se ned og sjekk om det ligger noen der!»

Pearl Jam rakk aldri spille «Alive», bandets kanskje aller største hit. Vi dro til Roskilde for å virkelig kjenne oss i live, og så ba Vedder oss se etter døde. Vi fikk beskjed om å se ned i det nedtråkkede gjørmegresset, for å se om det var noen under oss.

Statsadvokaten konkluderte med at ingen var skyld i ulykken, men at det var en rekke uheldige omstendigheter som førte til tragedien. I rapporten har han tatt med flere sterke vitnebeskrivelser:

Publikum stod så tæt, at de væltede kom til at ligge i lag.

Statsadvokatens rapport, 11. juni 2002

Kvinne ble tråkket i ansiktet

Hun falt ned på bakken, og flere andre ramlet over henne. Der lå hun i flere låter før hun klarte å strekke ut en arm, og ble dratt opp. Hun hadde blitt tråkket i ansiktet og på halsen, og blødde.

Kom seg opp, falt ned igjen

De lå oppå hverandre, i kanskje rundt fem minutter. Folk rundt forsøkte å dra dem opp. Han kom seg opp flere ganger, men falt igjen. På et tidspunkt lå han nesten nederst i en haug.

Husker håpet mellom låtene

Han lå på ryggen, og andre falt over ham. Han husker ikke låtene, bare pausene. Da håpet han hver gang at musikken hadde blitt stoppet, men så startet den opp igjen. Gang etter gang.

Vakt vurderte å storme scenen

Vaktlederen forsøkte tre ganger å få musikken stoppet. Flere vakter vurderte å «gjøre noe vanvittig» for å få musikken stanset. De vurderte en periode å løpe opp på scenen.

Tre vakter for å løfte ut 40 kilo

En vakt sier i avhør at de hadde problemer med å dra ei jente på rundt 40 kilo ut av publikumsmassen, selv om de var tre vakter som dro i henne.

Kjente en hånd rundt leggen

Mannen kjente at noen tok tak i leggen hans og var overbevist om at det lå noen på bakken under seg. Han er 1,95 høy og tidligere bokser, men sto fullstendig låst fast og kunne ikke bevege seg.

Ni festivalvenner døde i 2000. Jeg tenker ikke at jeg har drept noen, men jeg – og 50.000 andre – tok livet av ni mennesker. Jeg kjente ikke noen av dem, men de var som oss. Det var ni av våre.

De fikk lufta og livet klemt ut av kroppen, eller ble kvalt med hodet i gjørma og en haug festivalgjester over seg. Musikken og lyden og livet forsvant før ledningene på Orange ble trukket ut.

En av årets lyseste dager fikk en lang og mørk natt.

Resten av natta satt vi bare i campen og så ut i lufta. Dritnervøse helt til alle våre hadde kommet trygt tilbake, etter det helt tomme. Vi hadde på festivalradioen. Lavt, vi hørte så vidt meldingene tikke inn, om at folk ble bekreftet døde. Ingen sa noe. Ikke kassegitar og skåling, ingen skråling rundt oss.

Det er aldri stille på Roskilde.

Men det var stille på Roskilde.

Den stillheten var grusom for festivalveteranene Wictor og Mette Faanes. De var på en annen konsert, men visste at sønnen var på Pearl Jam, og de antok at han sto helt foran. De ringte etter ham hele natta, men fikk ikke kontakt.

«Vær så snill, gjør det for meg,» sier Eddie Vedder. Her er et klipp fra Dagsrevyen 1. juli 2000. Reporter: Kristi Marie Skrede.

Her er et klipp fra Dagsrevyen 1. juli 2000. Reporter: Kristi Marie Skrede.

Komplett kaos i 1971

«Hey, vi lager en festival, da?» Det høres ut som en nachspielidé, men det var faktisk det konsertpromotøren Karl Fischer sa til gymnaseelevene Jesper Switzer og Mogens Sandfær en vårdag i 1971. En håndfull skolevenner og Fischer begynte planleggingen av todagersfestivalen, og kommunen hadde bare to krav: Det skulle være tre meter mellom hvert telt, og så fikk de ikke lov til å spille musikk før klokka 14 på søndagen, på grunn av kirkefreden.

– Vi var enormt inspirert av Woodstock. Nå kom den nye tida, og kjærligheten skulle blomstre. Peace, love og understanding skulle på dagsorden, sier Switzer til Danmarks Radio.

Roskilde 1971
Foto: Niels hansen / Roskilde Festival
Roskilde 1971
Foto: Niels hansen / Roskilde Festival
Roskilde 1971
Foto: Niels Hansen / Roskilde Festival
Roskilde 1971
Foto: Niels Hansen / Roskilde Festival
Roskilde 1971
Foto: Niels hansen / Roskilde Festival
Roskilde 1971
Foto: Niels Hansen / Roskilde Festival
Roskilde 1971
Foto: Niels Hansen / Roskilde Festival

De ville egentlig ha festivalen nede ved Roskildefjorden, men fikk ikke lov av grunneier, som fryktet at det skulle bli et fylleslag. Derfor endte de på Dyrskuepladsen på den andre siden av sentrum.

De håpet på 4000 gjester, men selv om det sto feil adresse på billettene som ble trykket opp kom det tregangeren så mange. Mange av dem betalte ikke, og klatret over gjerdene. En av dem var John Christiansen.

– Jeg kan huske at vi lå under scenen og småkysset med noen jenter, samtidig som vi hørte på Gasolin. Da vi skulle ut for å rappe noen øl fra eldre bekjente – for vi hadde verken penger til billetter eller øl – så vi at det plutselig var tettpakket med folk foran scenen, minnes han.

Festivalen var ikke i nærheten av å ha fasiliteter til over 10.000. Det kunne ikke gå bra, og ble verre. For da det begynte å regne kraftig ble kaoset komplett.

Regnet bøttet ned i flere timer, og de hadde bare lempet en presenning over den hjemmelagde scenen. Vannet veltet inn over artister og utstyr. Alt ble forsinket. Delta Blues Band skulle spilt klokka 23, men endte opp med å gå på scenen sammen med soloppgangen klokka 5. Da var det fortsatt et par hundre mennesker der.

Da festen, som det første året het Sound Festival, var over, så området ut som en slagmark. Kommunen var ikke spesielt imponert, og i tillegg til knuste flasker overalt lå det igjen en bunke regninger – men lite penger.

De langhårede halvhippiene som arrangerte festen måtte låne penger av familie for å dekke underskuddet. Den ville ideen ble litt for vill. De unge studentene måtte prioritere skolen året etter og ga stafettpinnen videre.

Etter hvert ble det mer orden, både foran og bak scenen. Og på scenen kom verdensstjernene.

Pearl Jam kom hjem

«Går det bra, eller?»

Jeg fikk det spørsmålet en del ganger på fest i åra etter Roskilde-ulykken, når noen satte på en Pearl Jam-låt på fest. For da ble jeg brått stille. Jeg ble dratt tilbake til kvelden 30. juni 2000. Til den kvelden musikken stoppet.

«Nei, det går ikke så bra,» tenkte jeg.

«Jada,» svarte jeg.

For det tok mange år før jeg klarte å snu Pearl Jam til noe fint igjen, til en slags hyllest. Kanskje var det først sommeren 2012, da de kom til Oslo for å spille i Spektrum. Jeg jobbet i Dagbladet da, og ble spurt om jeg ville anmelde konserten. Det var jeg ikke klar for. Men jeg var klar for å få dem tilbake.

Eddie Vedder sa han sleit med stemmen, men det var ikke hørbart. Det var rå rock og den opplevelsen vi håpet på 12 år i forveien. Vedder drakk rødvin rett fra flaska på scenen, jeg sto på gulvet med noen overprisede vinplastposer vi kjøpte i hjørnet av salen, overlykkelig over at Pearl Jam var tilbake.

To år etter ulykken spilte bandet inn låta «Love Boat Captain». De jammet seg fram til den kjapt, men hadde ikke tekst. Vedder fant ordene:

«Lost nine friends we'll never know
two years ago today.»

Live bytter han ut «two years» med passende tidsangivelse.

På mandag skulle jeg vært sammen med dem igjen, på det som ville vært et veldig spesielt tidspunkt, i Royal Arena i København, 25 minutter unna Roskilde. Det hadde blitt sterkt. De var booket til å spille to dager før konsertstart på Roskilde og feiringen av 50 år med oransje hjerter. Dagen før 20-årsmarkeringen av de ni som forsvant.

Det hadde blitt rock med en klump i halsen.

De norske festivalveteranene

Høydepunktene har stått i kø for ekteparet Faanes, som dro til Roskilde første gang i 1980, og har vært der 38 ganger. Wictor (70) og Mette (67) kjenner Dyrskuepladsen som sin egen hage. Da Roskilde ikke var til å kjenne igjen for 20 år siden, var de på en konsert med The The på en annen scene.

Etterpå gikk de til Orange, for å få med seg slutten av Pearl Jam. Men der var det tomt. De skjønte ingenting. De gikk i en bar, men fikk ingen svar. Etter en liten Gammel Dansk gikk de til rommet sitt rett ved festivalområdet. De slo på TV og fikk sjokk.

Og så kom det andre sjokket. Sønnen Leonard var jo på Pearl Jam. De ringte og ringte, men han svarte ikke. Ikke før tidlig på morgenen.

– Etter å ha blitt tråkka ned tre ganger gadd jeg ikke mer, så da dro jeg, sa sønnen, ifølge foreldrene.

Mette forteller at hun aldri har vært redd for seg selv på Roskilde. Men den natta var de redde. I år er de bare skuffet, og vet nesten ikke hvordan de skal fylle sommeren. Da årets festival ble avlyst gikk Wictor for fornektelsen.

– Jeg tenkte at vi reiser ned uansett, og så setter vi oss på plassen med et anlegg og spiller musikk, sier han.

Wictor og Mette Faanes var på Roskilde for første gang i 1980, og har bare gått glipp av et par festivaler etter det. Minnene er nærmest uendelige.

Wictor og Mette Faanes var på Roskilde for første gang i 1980, og har bare gått glipp av et par festivaler etter det.

Foto: Ola Hana / NRK

De sitter på brygga i Horten og ser på svart/hvitt-bilder fra de fargerike hippieåra.

– Det er atmosfæren og folka som er det beste med Roskilde, sier Wictor.

Han sier Råååskilde, sånn danskene sier det.

De snakker om minnerike konserter, og trekker begge fram The Cure i 2001 som den kanskje aller beste. Mette forteller om en kunstinstallasjon hvor noen gravde ned en båt i gresset, og så lå det gamle kjøleskap i kjølvannet, som folk kunne åpne. Inne i et av dem lå det høneføtter. Wictor minner kona om den gangen arrangørene bygde en enorm grill under festivaluke, og alle lurte på hva den skulle brukes til. På søndagen løftet de opp en buss på den, og tente på.

– Vi går rundt på det gigantiske området hele dagen. Vi går faktisk lange turer her hjemme ellers i året, for å holde oss i form, sånn at vi klarer å være der, sier Mette.

De trener altså før festivalen. Kjærligheten til Roskilde startet ved at de reiste ned siden de var engasjert i kulturlivet i Horten, og ville hente inspirasjon. Etter hvert hentet de også band derfra. De ble kjent med festivalsjef Leif Skov, og var gjester på Roskilde. Da sønnen Leonard var 10 år var han med for første gang.

Roskilde 1980

Den oransje scenen så nesten ut som i dag i 1980, men det er noen detaljer som mangler. Og så var den mye mindre.

Foto: Privat
Victor og Mette Faanes på Roskilde i 1999.

Victor (oppe til venstre) og Mette (nede til høyre) på Roskilde i 1999.

Foto: Privat
Roskilde 1980

Spiseområdet backstage i 1980. Mette og Victor ble kjent med festivalledelsen, og slapp til overalt.

Foto: Privat
Roskilde 1980

Ekteparet Faanes forteller at mattilbudet på Roskilde er voldsomt forbedret siden de var der for første gang i 1980.

Foto: Privat
Roskilde 1980

Scenen Roskilde kjøpte fra Rolling Stones så slik ut de første åra.

Foto: Privat
Victor Faanes på Roskilde i 1999.

Victor Faanes på Dyrskuepladsen i 1999, to tiår etter den første turen.

Foto: Privat
Roskilde 2000

Den tunge dagen derpå. Faanes-ekteparet var ikke på Pearl Jam-konserten i 2000, men deltok under minnestunden dagen etter.

– Folk lurer på hvorfor vi drar ned til rølp, hasj og gjørme, men er det noe sted det er sånn, er det i Norge. Her står folk med ryggen til scenen med en øl i hånda og skravler. En gang var det så mye fulle folk på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg at vi dro hjem.

Det er blitt mer prat og flere mobiltelefoner på Roskilde også, men de synes likevel danskene har klart å beholde mye av det unike.

Gjennomsnittsalderen på Roskilde er 24 år. Faanesene bidrar til å trekke opp det tallet, men de er langt fra de eneste som går rundt med herlig festivalgrått hår.

– Kona skal alltid stå helt foran på konsertene, så vi durer inn. Vi har lært oss noen triks, men nå går det jo veldig greit, for vi er blitt så gamle at folk bare slipper oss fram, sier Wictor.

På brygga i vestfoldbyen er sommeren allerede på sitt vakreste, men for dem vil verken vær eller færre koronaregler hjelpe. Det kommer for seint. Det blir ikke noe Roskilde.

Ekteparet skal selvfølgelig tilbake neste år også. Men hvor lenge har de tenkt til å holde på?

– Jeg pleier å si at det i løpet av festivalen skal stå et eldre menneske enn meg på scenen. Det har gått fint så langt. Men jeg sier jo hvert år at det er det siste, forteller Mette.

– Men det blir alltid ett til, sier Wictor.

test

Roskilde Festival

Roskilde overlever alt

I 2001 kom den vanskelige testen. Ville Roskilde gjenoppstå?

– Det var som å starte forfra. Vi måtte revurdere alle planer med tanke på sikkerheten. Vi forberedte oss på alt vi overhodet ikke kunne forberede oss på, forteller festivalsjef gjennom nær 30 år Leiv Skov i boka «På Roskilde».

Enorme sikkerhetstiltak og færre solgte billetter enn vanlig førte til at festivalen gikk i underskudd for første gang. Men det var greit. Endringene sørget for økt sikkerhet og komfort også i kommende år. Erfaringene endret arrangementer Europa rundt.

Musikken var strålende det året.

Det såre punktet sto igjen litt bak og til venstre for Orange. Ni store steiner, ni trær. Og ordene «How fragile we are».

På de fineste sommerdagene lukter det helt spesielt på Roskilde. De lette vindkastene tar med seg duften fra buskene, hvor folk står for å pisse. Men det er ikke ekkelt, for det er bare sånn det er. Vi dusjer sjelden, smiler svette.

The orange feeling kan nesten ikke beskrives. Det handler mye om hvordan du tenker på Roskilde, også i de andre 51 ukene i året. Du tenker tilbake på, og gleder deg til. Det er som å holde med et fotballag. Bortsett fra at vi alltid vinner. Derfor er det nesten alltid utsolgt.

Dagen etter at Danmark fikk vite at landet hadde en koronasmittet pasient, opplyste festivalen at den var utsolgt. Aldri før hadde alle billettene blitt revet bort så tidlig.

Det er 20 år siden døden kom til Roskilde. Det tok ikke livet av festivalen.

Det kommer ikke korona til å gjøre heller.

Roskilde 2019 sett fra luften. Den oransje scenen er ringet inn

Den oransje scenen er blitt Roskildefestivalens kjennetegn. Den er stor, men blir liten når du ser hele festivalområdet fra lufta.

Foto: SH Luftfoto