Det er ikke mange trombonister som tør utfordre den store stilskaper J.J. Johnson, men det tør Steve Turre. Det vil si, det var faktisk J.J. Johnson selv som i 1996 inviterte den unge meksikaneren, pluss Robin Eubanks, til å lage en trombone-trio. Planen var å dra på konsert-turné og spille inn plate, men prosjektet ble aldri virkelighet på grunn av Johnsons sviktende helse.
Dyktig ensemble
Plata "One 4 J" tydeliggjør både frivillig og ufrivillig hva vi dermed gikk glipp av. Her møtes sterke trekkbasunister av i dag med ubetalelig gjeld til sitt felles forbilde.
Alle kan sitt J.J. Johnson-vokabular, ut og inn bokstavelig talt. Og i likhet med mesteren spiller de alle med stor, rik klang gjennom hele instrumentets register, fra de dypeste pedaltoner til den skinnende høye F.
Ingen av disse karene spiser mikrofoner, uttaler Steve Turre på plateomslaget, med tydelig adresse til den viskende virtuos Bill Watrous og hans disipler.
Hva byr så Steve Turre og hans allierte på? Først og fremst gjennomkontrollert og dyktig ensemblespill, i duetter à la Jay and Kai-duoen som J.J. Johnson og danske Kai Winding hadde sin store suksess med på 1950-tallet. I trombonekvartetter- og sekstetter viser veteranen Slide Hampton sitt mesterskap som arrangør for instrumentet.
Intet nytt
Repertoaret dokumenterer ellers J.J. Johnsons brede produksjon som komponist: fra den mektige balladen Lament, bebop-temaer for Miles Davis' 50-tallsgrupper, storband- og orkesterverk fra Johnsons senere karriere.
Solistisk får vi mye bra, men intet nytt. Etter hvert blir det mer og mer åpenbart at J.J. Johnson har hatt samme virkning på dagens trombonister som John Coltrane har hatt på saksofonistene.
Arvtakerne låter nesten like bra som originalen, men overrasker sjelden. Derfor gir CD-en "One 4 J" ingen indikasjon på hvordan J.J. Johnson ville ha spilt om han hadde vært ung i dag. Jo forresten, i et to takters break glimter Steve Turre faktisk til.
Midt i musikken, NRK P2, torsdag 20. mars 2003.