Sterkt om terror

Det er 2014, og en terrorcelle bygges opp i Oslo. Høyreorienterte og desillusjonerte unge mennesker søker vold og skremsel som løsning på sine problemer. De beveger seg innover i et håpløst mørke, men ser ikke at demonene de slåss mot, først og fremst finnes i dem selv.

Manusforfatter Geir Gulliksen og regissør Runar Hodne har laget en forestilling om terror i vår egen samtid basert på Fjodor Dostojevskijs roman «De besatte» fra 1872. Resultatet er en forestilling der språket og det visuelle lodder dypt. Enkelte øyeblikk kan ikke karakteriseres som annet enn sterkt teater.

Samtale

«Demoner 2014» handler om unge, desillusjonerte mennesker i Oslo i 2014, men det er like mye et stykke om hva terroren i 2011 har gjort med oss. Forestillingen er et forsøk på en samtale om hvem vi er nå som redselen har lagt seg, og om hva slags strømninger terroren i 2011 har latt flyte frem.

På Nationaltheatret står konflikten mellom de kulturradikale (og overfladiske) eldre mot de inderlige, alvorlige og desillusjonerte høyreorienterte unge menneskene som er en generasjon yngre. Kontrasten er tydelig i verdiforankring, og speiles også blant annet i kostymebruken.

«Alt som er verd noe, er gått i oppløsning», sier en av dem. Det meningsløse trenger en retning, og den kommer gjennom unge, desillusjonerte Stavrogin (Pål Sverre Valheim Hagen).

Når han kommer inn på scenen, forsvinner alt som kunne finnes av lys i et mørke. Og inn dit dras de fleste karakterene.

Sorte hjerter

En terrorcelle er i ferd med å dannes. Unge, frustrerte mennesker opplever seg små i en stor sammenheng, fint underbygd i scenografien. For å bli hørt, må de la det smelle. Det gjør det også. Men det ligger et håpløst slør over hele terrorcellen. Den er så unyttig, så fånyttes, desillusjonert – og farlig.

For det som driver dem er til dels idealisme, men like mye er det savn, kall det gjerne kjærlighetssorg eller kjærlighetssavn, som bor i dem selv. Samfunnet er overfladisk, Gud er død, og selv plasserer de årsaken til sine egne sorte hjerter et sted utenfor seg selv.

Det blir tydeligere i andre del, der den ene av dem, Sjatov (Henrik Rafaelsen), finner tilbake til henne som forlot ham, og verden får mening. Han snur det mørke prosjektet ryggen på flekken – og må dø.

Konkret og dystert

Gulliksens tekst er god. Språket i replikkene er lekende og lett, det høres at det er en forfatter som har skrevet dem. Gulliksen bringer inn et konkret og samtidig poetisk språk, det gir god replikkflyt. Språket er en av forestillingens styrker.

En annen er det visuelle, og da særlig Serge von Arx’ scenografi, som tar forestillingen innover i mørket. Scenerommet er en slags mørk katedral som samtidig gir en følelse av undergrunn, og musikk fra bandet Ulver understreker det definitivt dystre.

Kontrasten mellom kulturradikalismen og høyreekstremismen blir kanskje litt for tydelig fremstilt i forestillingen, samtidig som det trolig er nettopp slik det oppleves for den som står midt i en slik ideologisk slagmark.

Mørke

Ikke uventet er det Pål Sverre Valheim Hagens Stavrogin som fenger mest. Slik er også stykket bygd opp. Hagen gjør en solid rolle og bidrar til en troverdig reise inn i mørket. Som han selv sier: «Inn i mørket, bli til mørke.»

Stavrogin er mest av alt fortvilet over en opplevelse han hadde med en ung gutt, noe som førte til at gutten tok livet sitt. Stavrogin klarer ikke å legge dette bak seg. Han er den mørke kraften terrorcellen kretser rundt, men det er ikke han som oppfordrer til vold.

Stavrogin er en mystisk og uløselig figur, han skaper uhygge og usikkerhet, og det er kanskje denne usikkerheten som enkelte har ment gjør stykket forvirrende. Til en viss grad kan stykket også være uklart, i alle fall når det kommer til karakterenes motivasjon for å utøve terror.

Det mest åpenbare er at svaret ligger i skuffelser i dem selv, i problemer de ikke klarer å takle. Men veien derfra til å sprenge en bombe er ganske lang likevel.

Intenst

Regissøren har valgt å legge stykkets prolog til godt over midten av forestillingens første del. Prologen har en enorm virkning når den kommer, og slik sett er den riktig plassert. Men det gjør samtidig at starten på stykket er treg og litt uinteressant.

Takket være godt språk flyter det likevel greit nok. Men etter Stavrogins inntog knyter alt seg til. Scenene er sterke og gode. Deler av første akt er blant de beste teaterøyeblikkene på lenge.

Det blir intenst og mørkt – men intensiteten og mørket forsøker å få til en dialog med publikum om hva dette mørke er og om det virkelig fins.

Selv om andre del også er god, er den likevel preget av en handling uten mange overraskelser. Derfor er den ikke en like god opplevelse som første del.

Kjærlighet

Demoner 2014 er et stykke som forsøker å få i gang en samtale om hva terroren gjorde med oss uten å bruke ord som 22. juli, Utøya, Regjeringskvartalet eller lignende. Kun ett sted i stykket henvises det til «en bombe som ble plassert utenfor et offentlig bygg.»

Kan hende kunne premissene for enkeltkarakterene vært klarere – samtidig fortelles denne historien i en form og med virkemidler som appellerer til hjertet. Stykket presenterer på sett og vis også en enkel løsning: Omsorg.

Kjærlighetshunger, kjærlighetssorg og kjærlighetens desperasjon driver mange av karakterene. «Du trenger en kjæreste», sier kulturradikaleren til den høyreorienterte. Og det har hun helt rett i, viser det seg.