NRK Meny
Normal

Sterk ”An-Magritt”

"An-Magritt” er et stykke originalt og hardslående norsk musikkteater. Det tjue år gamle verket har fått et moderne scenisk uttrykk, enkelt og sterkt.

Fra "An-Magritt"

Fra 'An-Magritt'.

Foto: Erik Berg

Fra "An-Magritt"

Heidi Gjermundsen Broch i tittelrollen

Foto: Erik Berg

Tekstforfatteren Edvard Normann Rønning har heldigvis forholdt seg fritt, meget fritt, til Johan Falkbergets murstein av en roman. De nærmere fem hundre sidene er holdt mest i en fortellende og episodisk stil. Rønning har hentet fram det viktigste og har skrevet et helt nytt manus som konkluderer med at ”av fjell er du kommen, til fjell skal du bli!”.

Boken er et helvete befolket av fattige, dødsslitne og ondskapsfulle personer, de fleste karikaturer og spøkelser. Det er de til dels på scenen også, men det skapes allikevel levende mennesker og troverdig drama i en sikker personregi.

 

Det oppreiste sinn

Først og fremst er det Heidi Gjermundsen Broch i tittelrollen med all sin styrke til å gå mot strømmen, sin uskyld og sin kjærlighetslengsel. Hun gir liv til Falkbergets anliggende, ”det oppreiste sinn”. Hun er forelsket i den tyske gruveeksperten Johannes, fint formet av Lasse Kolsrud. Sceneversjonen lar naturlig nok handlingen fokusere mest på forholdet mellom dem.

Fra Falkbergets side er miljøet mye mer fattigslig og preget av umenneskelig lidelse. Dette er det mindre av i forestillingen. I boken identifiserer presten seg slik med sine utsultete soknebarn at han ikke vil spise sitt brød, og han går rundt i fillete prestedrakt. Når dette er tatt bort, dette mister vi noe av prosessen i originalen av hvordan medmenneskeligheten og optimismen vokser frem tross alt.

Penning

I det trøsteløse universet av slitet etter ”penning, penning!” er det en forfriskende kontrast med en drikkevise og med en nydiktet scene i borgerskapets Trondhjem. An-Magritt klager på lavere lønn for malmkjøringen, og hun møter hoffet og en riksmarskalk med podagra i en herlig barokkparodi.

Men det er allikevel langt fra noen lystig musikal som ”Ungen” etter Oskar Braaten der fabrikkarbeiderne danser jazzballett langs Akerselva.

 

Fra "An-Magritt"

Heidi Gjermundsen Broch og Lasse Kolsrud

Foto: Erik Berg

Teatermusiker

Henning Sommerros partitur ble skapt til førsteoppførelsen på Trøndelag teater i 1988 og ble også brukt ved en oppsetning i 2004. Forandringene ved denne nyoppsetningen gjelder bare instrumentasjonen. Og det er all grunn til å holde fast på partituret der Sommerro spiller på et rikt register som teatermusiker.

Det er lite av slagersviskene, men Vårsøg-komponisten fornekter ikke sin evne til fengende melodikk og rytmer. Han fanger 1600-tallstonen i viser og salmer og bruker også popballader og mer krevende, samtidspreget tonespråk. Et åttemanns orkester ledet av Ståle Sletner sitter i et rom langt fra scenen, men gode sanglige prestasjoner og plettfritt orkesterspill smelter fint sammen i lydbildet.

Dristig

Koreografen Unn-Magritt (!) Nordseths dynamiske, vandrende bevegelser illuderer slitne mennesker, og de gir et poetisk løft i scenebildet samtidig som det er en fare for at de kan virke kunstige. Kostymer, scenografi og Hilde Andersens regi spiller også på det enkle og monumentale. Det er dristig grep med en så stilisert oppsetning, men det fungerer.

Selv når handlingen utspilles i et ødslig scenebilde med få rekvisitter blir vi grepet av en sterk historie båret fram av gode skuespillere og suggererende musikk.

Det er fortjenestefullt av Det Norske Teatret å satse på nytt, både fra Trondheim og helt nye produksjoner. Allerede neste måned lanseres en ny musikkforestilling, ”Peter Pan”.