Neil Young har gjestet Norge flere ganger tidligere, men aldri som soloartist i ordets ytterste konsekvens: helt alene og akustisk.
Omgitt bare av gitarer, munnspill, piano, pumpeorgel og megafon (!) har den 57-årige legenden nå lagt ut på en musikalsk reise som onsdag stoppet i Oslo Konserthus og fredag inntar Grieghallen i Bergen, markedsført som ”a very special night with Neil Young”.
Spesiell turné
Og spesiell er definitivt turneen, på flere måter. Dels fordi han for første gang noensinne altså stiller helt alene i Norge, og dels fordi de rådyre billettene (de billigste kostet kr. 1000) til de to Norges-konsertene ble revet bort øyeblikkelig.
20 minutter tok det å selge de 1350 billettene til onsdagskonserten i Oslo, mens bergenserne brukte en time på å sikre seg de 2000 billettene til fredagskonserten.
Men aller mest spesiell er likevel turneen fordi han har valgt den som en lanseringsferd for sitt kommende konseptalbum, som er ferdig innspilt og trolig slippes til høsten. For noen grundigere presentasjon av et nytt album i ordinær konsertsammenheng kan jeg knapt huske å ha opplevd.
Livet i Greendale
I halvannen time fortalte Neil Young oss hele den detaljerte historien om den fiktive familien Greene i den lille byen Greendale, og hvordan deres søvnige liv brått tar en helt annen vending når ”cousin Jeb” (uforståelig for alle) ender opp som ”cop killer”.
Da snus byen på hodet samtidig som både den og familien Greene havner i media, og muliggjør for Young å blande rurale Thomas Pynchon-liknende småabsurde beskrivelser av småbyamerika og småfilosofiske betraktninger om grunnverdier sammen med en kritikk av vårt mediesamfunn.
Lovende
Og etter forsmaken onsdag å dømme, kan plata være verdt ventetiden.
Alle sangene gjorde riktignok ikke like stort inntrykk, men Young bød likevel på nok sanger med både velkjent youngsk nerve, intensitet, skjørhet og sårhet blandet med treffsikre melodilinjer.
Noen ganger i det mer folky hjørnet, andre ganger med en tung bluesy undertone. Men hele tiden i en akustisk innpakning som skapte naturlige assosiasjoner til den klassiske Goldrush/Harvest-perioden.
Ujålete
Også rammen rundt presentasjonen, var like typisk Young som den var upretensiøs. Som vanlig stilte mannen i slitte jeans, arbeiderskjorte og tømmerhoggerjakke, mens bare to spoter samt tre store stearinlys lyste opp scenen.
Sammen med hans meget joviale og småhumoristike historiefortelling – som da han ”fortalte” en hel instrumentallåt på plata! - skapte det helakustiske soloformat sammen med 1350 lydhøre og godhjertede hardcorefans en intimitet av det meget lune og varme slaget.
En stemning som ble ytterligere forsterket av Neil Youngs evige fomling med alle tekstarkene – og hans avvæpende unnskyldning for at han glemte å finne de rette arkene før, og ikke etter, han begynte på de nye låtene.
Priviligert
Dette fikk oss lenge til å føle oss ytterst priviligerte som fikk være tilstede på en slik spesiell begivenhet.
Men etter hvert som tiden gikk og den ene etter den andre historien om livet i ukjente Greendale ble brettet ut, begynte likevel savnet etter velkjente Young-sanger så smått å melde seg.
Nostalgisk slutt
Også særingen Neil Young skjønner selvsagt at det er litt sært med en konsert med bare helt nye låter som ingen kjenner, og etter pausen forlot han derfor ikke helt uventet Greendale og viet i stedet konsertens siste 40 minutter til å grave fram gamle gullkorn.
Som etter en emosjonell og lovende start med ”Lotta Love” og ”Expecting To Fly” kulminerte i krigskommentaren ”War of Man” og klassikerne "After the Goldrush" og ”Heart of Gold” som en gylden avslutning.