NRK Meny
Normal

Dystert og varmt menneskelig

Fire nye tekster fra Asli Erdogan går stadig lenger inn i den politiske mishandlingens og torturens svarte virkelighet – avbilder dem som må tåle.

Asli Erdogan er ingen kompromissenes forfatter. Der hun begynner, fullfører hun. Det fører til tekst som lyser av så vel engasjement som harme, av vilje til innlevelse. Ofte slik at de språklige bildene avløser hverandre; stadig innover, nesten til abstraksjonen er nådd – før menneskenes brutale virkelighet med ett står der igjen – med natten som dystert bindemiddel.

Brutalitet

«Steinbygningen», den nye, kortfattede tekstsamlingen fra Asli Erdogan, er

Erdogan: Steinbygningen
Foto: forlaget

publisert i Gyldendals XS-serie og inneholder fire fortellinger; tre korte og den lengre tittelfortellingen. I varierende grad har de alle en påtrengende aura av menneskelig brutalitet – tortur, mishandling. Den løper under teksten i det usagte og preger handlingen direkte som minne og konsekvens for de menneskene som har måttet utholde, leve med.

Til rett tid

Den første fortellingen er bare ti-tolv sider lang, men kanskje mest foruroligende av dem alle. Jeg-personens eksistens i et hus for innvandrere i en nordisk byer – så forutsigelig at til og med døden – ikke bare trikken – kommer når den skal, til rett tid. Slik du kan stole på at mørketiden kommer med senhøsten. Rommet hans tar uvegerlig preg av den cella han aldri kan bli kvitt. En ubuden gjest forteller enda en gang om steinbygningen og om torturisten som hver kveld tar på seg nystrøken dress for å gå til arbeid.

Variasjon i stemning

Jeg sa at historiene har et betydelig innbyrdes slektskap. Samtidig er spennet til stedet. Lysest i tone, halvt absurd og nesten vakker, er beretningen fra et tuberkulose-sykehus i Tyskland, der en sammensatt forsamling kvinner, blant dem to tidligere politiske fanger, begir seg ut i skogen for en helt spesiell opplevelse.

Insisterende Erdogan

Asli Erdogans insisterende teknikk, særlig slik den kommer til uttrykk i den lange tittelfortellingen, er som allerede antydet krevende lesning. En sjelden gang hender det også at bildene som følger etter og på hverandre blir for mange, at teksten truer med å gå vill i seg selv. Kjerneberetningen om A. – bildet på det knekte menneske er uansett imponerende uttrykksfull i sin gjentagende boring. Og; i siste instans, lar den oss forstå at alt, tross alt, dreier seg om liv – på tyrkisk hayat.

Gunvald Andreas Ims´ oversettelse formidler godt intensiteten i disse tekstene. Jeg kommer allikevel ikke forbi at et svært bredsporet – eller radikalt – bokmål forstyrrer lesingen i perioder da det ligger så nær nynorsk at jeg ubevisst vil fullføre setningene i den formen. Med på lasset følger en følelse av muntlighet som ikke helt kler disse dystre tekstene.