Etter overraskende å ha innkassert Nordisk råds litteraturpris for novellesamlingen Bavian, utvider Naja Marie Aidt (f. 1963) persongalleriet betraktelig i sin første roman.
Flerfargete lysestaker
Thomas O'Malley Lindström driver en papirforretning for feinschmeckere. Gulvene er slipt og lakkert fem ganger. Han nekter å ta inn festlige, lett salgbare artikler i sortimentet - flerfargete lysestaker er helt på grensen. Han har en vakker kone og en stor sentrumsnær leilighet.
Man kan trygt si at han har kommet seg opp og fram med tanke på at han og søsteren ble forlatt av mor som barn og far var en alkoholisert, voldelig vinningskriminell.
Spørsmålet Naja Marie Aidt stiller er om det er mulig for en mann i førtiårene å komme unna en slik fortid. Vil traumene fra barndommen på et eller annet tidspunkt ubønnhørlig innhente ham? For å finne ut av dette tar Aidt oss med inn på arbeidsplassen, i kjæresteforholdet og i den moderne storfamilien - kort sagt de arenaene hvor vi alle lykkes og mislykkes om hverandre hver dag.
Kjeltringvenner
Rystelsen i Thomas' trygge tilværelse kommer i form av farens død i fengselet og påfølgende begravelse. Her dukker farens kjeltringvenner opp - noen av dem har uoppgjorte regninger med den av avdøde.
Stein saks papir har et interessant temposkifte midtveis. Etter å ha dratt oss gjennom en rekke situasjoner, der Thomas sin karakter er blitt satt på prøve, ender vi opp på et landsted, hvor en skakkjørt Thomas befinner seg sammen med sin nærmeste familie og venner. Det er på dette landstedet at poesien kommer inn som en slags potensiell legende kraft i fortellingen, når hovedpersonene - høye på tequila - setter i gang en slags poesiquiz.
Ligner Loe
Dette er faktisk andre gang denne våren jeg leser prosaforfattere som bruker poesi som rekvisitt i fortellingen. Det samme skjedde i Vareopptelling av Erlend Loe. Ingen av dem bruker poesi som noe mer enn en interessant rekvisitt, selv om Aidt fint får frem hvordan opplevelse av kunst kan bidra til å løfte oss ut av hverdagens trivialiteter. Også i andre henseender finnes det fellestrekk mellom Aidt og Loe. Begge er glade i den potensielle situasjonskomikken som kan oppstå når de sender sine hovedpersoner i retning undergangen.
Anti-selvbiografisk
I en morsom, men også typisk nok litt teatral og oppstilt middagsscene, krangler to vennepar om verdien av å skrive selvbiografiske romaner. Den desillusjonerte, forhenværende forleggeren Jules hevder at det selvbiografiske i litteraturen «er ingenting annet enn en ureflektert forlengelse av individualismen og den barnslige selvopptattheten vår generasjon er så hjelpeløst forkrøplet av». Thomas' kjæreste Patricia spør på sin side om ikke romanen som form er så interessant lenger, og om ikke det private blikket, den private historien kan tilby en større sannhet i våre dager?
Gummielastisk landskap
I sin anmeldelse av romanen i den danske avisen Information skriver Erik Skyum Nielsen at Aidt har lagt romanen til et «underlig, tamt, gummielastisk, metropolitisk landskap» - han hevder altså at det er en svakhet at teksten ikke er tydeligere lokalisert. Det er en interessant innvending. Ville boken blitt bedre om Thomas' papirforretning hadde vært plassert på Nørrebro? Plasseringen i et navnløst bymiljø virker bevisst fra forfatterens side i en roman som på en god måte og uten å uttale det direkte, virker veldig lykkelig over å være nettopp fiksjon.
