NRK Meny
Normal

Står til Liv

I Liv Ullmanns regi er «Onkel Vanja» som forventet: full av følelser og kjærlighetssøkende individer. Men oppsetningen på Nationaltheatret er også blitt overraskende lystig.

Karen Frøsland Nystøyl NY

Nationaltheatret mente kombinasjonen Ullmann og Tsjekhov ville bli en suksess. Det er heller ingen grunn til å tro noe annet: Ullmanns oppsetning av «Onkel Vanja» er akkurat så følelsesfull som forventet, får publikum til å le akkurat så mye at det er duket for en underholdende aften i teatret.

Den som hadde forventet at Ullmann skulle slå an en sørgelig grunntone i stykket med handling fra den russiske landsbygda på slutten av 1800-tallet, tok altså feil.

Latter, gråt og følelsesutbrudd går hånd i hånd allerede fra starten av. Stykket fungerer som en følelsesventil for de involverte, og det innebærer nødvendigvis mye av alt.

Professorbesøk

Sammen med niesen Sonja driver onkel Vanja et gods på den russiske landsbygda. I alle år har de strevd for å betale gjeld og renter – og klart det – samtidig som de har sendt det meste av overskudd til Sonjas far, professoren, som bor i byen.

Han var gift med Sonjas nå avdøde mor, og det å kunne bidra økonomisk til at professoren har kunnet opprettholde sitt viktige arbeid, har vært familiens stolthet.
Nå kommer professoren på besøk. Med seg har han sin nye, unge og vakre kone. Dermed går følelsesventilene varme.

Selvsentrerte

Besøket vekker noe i alle som bor og oppholder seg på godset. Mange forelsker seg i vakre Jelena, men forgjeves.

Vanja selv irriterer seg grenseløst over professoren og forgår nærmest av forelskelse. Alle har begjær og lengsler, og disse finner et uttrykk i den ubalansen professorbesøket skaper på gården.

Det kommer til møter, konfrontasjoner, utbrudd og sukk – menneskene er først og fremst seg selv, sentrert rundt sine egne følelser og behov.

Det kommer til et oppgjør når professoren avslører at han ønsker å selge gården for at den skal gi bedre avkastning. Dette blir aldri noe av, professoren drar, og livet går tilbake til det normale på godset igjen.

Lite har skjedd, professoren skal få sitt faste beløp utbetalt også i fremtiden. Sonja og Vanja innser at de må godta det livet de har fått og valgt, selv om valgmulighetene ikke nødvendigvis har vært av de største.

Variasjon

Oppsetningen preges av møter, tilståelser, fornærmelser og hjertesukk. Det kommer til mange møter og sannhetsøyeblikk. Mye tårer, mye latter, mange klemmer. Det er som i en opera, følelsene trenger et uttrykk.

Og her tenderer forestillingen til å bli ensidig. Nettopp fordi det gråtes, ropes, bekjennes og les så mye og så ofte, hadde det vært fint med større uttrykksvariasjon.

Noe av det som sitter sterkest igjen, er en dans til en russisk folkesang der Onkel Vanja sammen med legen Astrov og naboen Telegin danser seg gjennom nattens fylleslag.

Kaloyan Boyadjievs koreografi rommer humor og lagvis med følelser, befriende nok uttrykt uten ord. I operaen bryter de ut i sang. Onkel Vanja kunne trengt en variasjon i utbruddene.

Samtidig er det lite å utsette på skuespillerne. De er blitt gitt god personregi av Ullmann, og de spiller mimikkrikt og nyansert, samspillet er godt.

Flere av rollene er gode: Sverre Anker Ousdals noe typiske, men likevel verdensvant sjarmerende professor, Stine Mari Fyrileivs rene og ekte Sonja, Øystein Røgers ensomme og forelskede lege, og Anders Baasmo Christiansens Onkel Vanja, så full av følelser at han nesten sprekker.

Åpne dører

Milja Salovaaras scenografi underbygger Tsjekhovs tema på en utvidende måte. Den store hovedscenen er sjeldent godt utnyttet i all sin dybde.

Salovaara har skapt et bilde av et herskapshus ved å bruke en rekke dører som deler scenen i to. Dørene står på rekke og utnytter dybden i rommet. Det gir illusjon av et herskapshus med rom etter rom som åpnes, gården trer frem for publikums indre øye.

Langsmed dørene står det som er enkeltrom, representert kun av interiøret; en seng, en stol, en kommode. Her oppholder karakterene seg når de ikke er i fellesrommene. Det er som å ha innblikk i et herskapshus.

Det som gjør scenografien ekstra virkningsfull, utenom romfølelsen og dybden, er den overførte betydningen dørene gir. De åpnes opp, det luftes ut, alt skal opp, ut og frem i lyset.

Dørene symboliserer de lagene med stengsler eller dører som må åpnes for å nå frem til menneskenes indre. Og det er dit Ullmann vil. Det er det indre i menneskene hun vil det skal handle om, og det er mennesker hun vil nå.

Kirsebær

En fin detalj er bruken av trær i scenografien. Det trekker paralleller til Kirsebærhaven, i tillegg til at skogen også er viktig i stykket. Astrov, doktoren, trekker skogen inn som den bestandige kontrasten til menneskenes korte liv og store, men små følelser og problemer.

Tsjekhov var i tillegg svært opptatt av trær og skrev ofte om dem – særlig kirsebærtrær interesserte ham. Det gjør også scenografien umiskjennelig tsjekhovsk. Tsjekhov regnes av mange som den første økologiske forfatter.

Storhet

Menneskene blir små og følelsene store i Nationaltheatrets «Onkel Vanja». Samtidig fremstår Sonja og Vanja som heltene, snarere enn professoren som forbilledlig har levd ut sitt liv, sine drømmer og følelser.

Alle sammenligner seg med ham og skulle ønske de hadde grepet de mulighetene de lot være å gripe.

Men stykket, slik det er på Nationaltheatret, spiller frem en storhet og stolthet hos Sonja og Vanja. De går tilbake til sine liv, til arbeidet ved godset og innser samtidig at det er mye de samtidig gir avkall på. De tar ansvar i stedet for å leve på andre, slik professoren gjør. Det er en storhet de ikke selv ser.

Liv Ullmanns prosjekt har vært å røre ved noe grunnleggende i mennesket. Behovet for å bli sett og elsket, så enkelt kan det kanskje sies.

Valget av humor som virkemiddel skaper noen ganger mindre gjenkjennelse og mer distanse enn hun kanskje ønsket, men samtidig spilles det frem en storhet i det lille: I det å godta at det livet en lever, er det livet man faktisk har.
Umiskjennelig Ullmannsk er det blitt. Og det kan nok glede mange.