Springsteen leverte varene til gangs i Oslo Spektrum lørdag. (Foto: Scanpix)
Anmeldt av Leif Gjerstad.
Les også: Springsteen løsner på snippen
Det føles som om han er hjemme, og inviterer nærmere 9000 tilskuere inn i den innerste stua.
Med hjelp av 16 musikere øser han fra den delen av den amerikanske musikktradisjonen som setter ”den lille mann” i fokus, men hvor han samtidig revitaliserer den gamle sangkatalogen og gir den gyldighet i dag.
Bruce Springsteen er kjent som en formidabel liveartist,
Bruce Springsteen pisket opp stemningen til uante høyder lørdag. (Foto: Scanpix)
og undertegnede er blant de heldige som har fått oppleve ham flerfoldige ganger. Med E. Street Band, med et ”Lucky Town”-band og ved et par ulike anledninger også helt akustisk alene. Det har vært mange minneverdige høydepunkter, men likevel: det blir vanskelig å finne en konsert som var bedre enn den i Oslo Spektrum lørdag kveld!
Revitaliserer gamle tradisjoner
På albumet ”The Seeger Sessions” gjør han et dypdykk ned i tradisjonell amerikansk folkmusikk som Pete Seeger tidligere har løftet opp og fram.
Heldigvis har han ikke nøyd seg med bare å gjenskape Seegers versjoner, men gir dem et nytt liv ved å plassere dem i New Orleans musikalske smeltedigel, med blues, jazz, folk, gospel og zydeco som sentrale ingredienser. Og sammen med sine 16 musikere evnet han lørdag å løfte dem opp på et plan hvor musikkgleden, vitaliteten og den alvorlige bakteksten gikk opp i en høyere enhet.
På øverste trinn
Aller tydeligst kom dette fram da han litt over halvveis i den 2 ½ timer lange konserten bruker den gamle gospelsangen ”Jacob’s Ladder” til å skape et vekkelsesmøte.
Med fyldig sound og alle musikerne involvert, klatrer han trinn for trinn opp stigen og trekker publikum med seg mot et ekstatisk klimaks i den øverste delen av atmosfæren. Mens 9000 tilskuere står oppreist og jublende synger med og klapper hender som nyfrelste lam.
Og hvor han som for å demonstrere sin autoritet i neste øyeblikk roer det helt ned i ”We Shall Overcome”, mens et musestille publikum andektig lytter til pur skjønnhet.
Mange nyanser
Dette eksempelet viser også noen av nyansene Springstten og hans 16 mann- og kvinnesterke band klarte å tilføre materialet og kvelden.
Med fire blåsere, to feler, to gitarer, banjo, ståbass, trekkspill, orgel, steelgitar, trommer, perkusjon og kor – og ved en anledning også vaskebrett – har han musikere som med like stor troverdighet som entusiasme blir med på hans vandring innom blues, rock, gospel, jazz og zydeco.
Glede og styrke
Med sitt store band gjorde Springsteen store vandringer i amerikansk musikkhistorie. (Foto: Scanpix)
Og med sjefen selv i toppform blir vandringen gjennom det tradisjonelle amerikanske landskapet en kjærlighetserklæring til den styrken og gleden som vi kan finne i musikk.
For selv om gliset sitter løst og publikum jubler hemningsløst, balanserer han så fint at også alvoret bak kommer tydelig fram. Med fortellinger om den lille manns desperate kamp for å overleve og om krigens skjebnesvangre konsekvenser. Med fortellinger som kan ha over hundre år på baken, men som lyser mot oss som like relevante den dag i dag. Med fortellinger om mennesker i fokus, hvor tidene kan skifte mens mange av de menneskelige utfordringene går i arv fra generasjon til generasjon.
Enten det handler om 30-tallets sandstorm i ”My Oklahoma Home” eller ”How Can A Poor Man Stand Such Times And Live” som med et par nye Springsteen-vers blir en sang om fjorårets flom i New Orleans. Springsteen knytter tråder, og bygger gjennom enkeltlåtene den store amerikanske fortellingen.
Noen få egne
Ved å innlemme noen få egne låter innimellom de andre, synliggjør dessuten Springsteeen forbindelseslinjen mellom det tradisjonelle materialet og Springsteens eget skattkammer.
Som da ”Johnny 99” fra ”Nebraska” kommer i full bluesete zydecoinnpakning uten å miste noe av den desperasjonen vi finner i den opprinnelige, nakne versjonen. Eller som da ”My City of Ruins” fra ”The Rising” har fått 911 mer på avstand og nå framstår som en langt mer reflektert og relevant sang uten å miste noe av den opprinnelige smerten.
Folkeforføreren
Selv om Springsteen spilte få egne låter, lånte han naturlig nok noen triks fra den mer rockete Springsteen som vi kjenner fra turneene med The E. Street Band.
For hans sans for dramaturgi hvor han med smittende entusiasme juksestopper og flørter både med kroppspråk og verbale meldinger, der hvor han egger tilskuerne til stadig nye og større høyder, var lørdag like sjarmerende og effektiv som alltid. Og med et klimaks i siste ordinære nummer ”Pay Me My Money Down”, hvor han etappevis flyttet musikken høyere og høyere oppover skalaen, før han forlot scenen og overlot til publikum å fylle hallen med rungende allsang og febrilsk klappende hender som ikke ville dø hen, men bare økte i styrke.
Moro i kveld
Tidlig i konserten kunne Springsteen på stotrende norsk også melde at vi skulle få en fin kveld med mye moro, samtidig som han (på engelsk) beklaget at han kom en dag for seint for 17. mai-feiringa.
Det tok han igjen ved å lage en formidabel festkveld bygget på varme, glede, glød, innsikt og alvor.
Med sine 16 musikere sørget Springsteen for en kveld med glede og substans. (Foto: Scanpix)
Dette spilte Springsteen:
Old Dan Tucker
O Mary Don't You Weep
Johnny 99
John Henry
Eyes On The Prize
Jesse James
Cadillac Ranch
Erie Canal
My Oklahoma Home
Devil & Dust
Mrs. McGrath
How Can A Poor Man Stand Such Times And Live
Jacob's Ladder
We Shall Overcome
Open All Night
Pay Me My Money Down
Ekstranummer:
My City of Ruins
Ramrod
You Can Look (But You Better Not Touch)
When The Saints Go Marching In
Buffalo Gals