NRK Meny
Normal

Sprikende

En ny generasjon artister fra Kapp Verde begynner å gjøre seg bemerket internasjonalt, og Lura blir omtalt som juvelen i sin generasjon. Jeg er slett ikke overbevist.

Lura fra Kapp Verde er klar med nytt album.

Lura fra Kapp Verde er klar med nytt album, men er best når hun holder seg til det tradisjonelle.

Foto: Promo

Lura: «Eclipse»

Lura: «Eclipse».

Foto: Albumcover
Lura fra Kapp Verde

Lura har valgt seg enkelte arrangementer som ville virket utdatert allerede på 1980-tallet.

Foto: Promo

På sin fjerde utgivelse prøver Lura å innlemme hele den kappverdianske musikktradisjonen på en eneste cd. Hennes foreldre kommer fra to helt forskjellige deler av øyriket utenfor Vest-Afrika, den ene fra Santiago i sør, med goldt landskap og hovedstaden Praia som midtpunkt for nasjonens kontakt med Afrika.

Den andre fra Santo Antao, den nordligste og vestligste øya, hvor djupe daler skjærer inn mellom grønnkledde åser. Nå prøver hun å sammenfatte hele landets musikk på en enkelt cd – fra de sørgmodigste mornas til hektiske og dansbare funanas.

Afrika

Hun er best når hun er tradisjonell, Lura - når hun kaster seg ut i det vell av rytmer som Kapp Verde-øyene har å by på. Nasjonen, som består av ti distinkt ulike øyer, ble befolket av rømte slaver fra forskjellige deler av Afrika under Portugals koloniale overherredømme, og kulturelt bærer Kapp Verde preg av alt dette, både det afrikanske, det portugisiske og ikke minst det brasilianske, av musikken som kom fra vest over havet.

Alt dette ønsker Lura å dokumentere, å leve seg inn i. Og det er når hun er på sitt mest afrikanske, hun er best.

Naturkraft

Tabanka er rytmen fra Santiago, stadig lengre fremme i kappverdiansk musikk i det nye årtusen, og Orlando Panteras komposisjon passer perfekt til Luras stemme, som her får lov til å utfolde sin indre rytmikk. Hun sliter mer med Kapp Verdes mest berømte musikkform, morna, udødeliggjort av Cesaria Evora, og dermed er det ikke til å unngå at Luras stemme sammenlignes med Cesarias stillferdige naturkraft.

Lura er ikke en naturkraft – hun er mer utstudert, men dermed også mer forsert enn Cesaria.

Affektert

OK, da, så langt, så vel. Det som Lura virkelig sliter med, og som gjør at denne utgivelsen faller gjennom flere steder, er når hun prøver å være internasjonal chanteuse med kommersielle ambisjoner. Der har hun valgt seg ut arrangementer som ville virket utdatert på 1980-tallet, og som blir malplasserte i kappverdeuniverset hun prøver å skape.

Når hun i tillegg synger direkte affektert på strofer hun burde ha lent seg tilbake og latt flyte av seg selv, så stopper det helt opp for denne anmelder.

En sprikende plate, som flere ganger fikk meg til å spole frem til neste sang.