Den norske poeten Gunvor Hofmos vennskap med jødiske Ruth Maier ble skjellsettende for henne.
Da de to møttes, oppstod et sterkt og intenst vennskap. Ruth Maier var blant de over 500 jødene som ble sendt fra Oslo med skipet Donau 26. november 1942, få dager senere ble hun gasset i hjel i Auschwitz.
Det var en skjebne Gunvor Hofmo brukte lang tid på å forsone seg med.
Vold
Jan Erik Vold har skrevet mye om forholdet mellom Hofmo og Maier. Han har skrevet bok om Gunvor Hofmo, «Mørkets sangerske», og han har også jobbet for at Ruth Maiers dagboksnotater skulle utgis i bokform, noe som skjedde i 2007.
I fjor redigerte han boken «En lys sommers usigelige smerte», der Ruth Maiers dikt og prosalyriske stykker er samlet. Volds arbeid med å løfte frem Ruth Maier og Gunvor Hofmo har også gitt nye klangbunner til mye av Hofmos litterære produksjon.
Språksterk
Det er det altoppslukende forholdet mellom Hofmo og Maier Riksteatret og Vold har latt Otto Homlung lage teater av. Homlung står både for tekst og regi på «Tvillingsjeler».
Det er ingen tvil om at dette er en språksterk oppsetning. Selv om mye er skrevet om og gjort scenevennlig, er det kjente sitater publikum vil møte, og da særlig fra Hofmos litterære produksjon.
Dikt som «Møte» og «Jeg har våket» går igjen i forestillingen, og det er ingen tvil om at Homlung har hatt et rikt teksttilfang å ta av.
Minner
På scenen møter publikum den eldre Gunvor Hofmo (Marit Østbye). Hun er innlagt på Gaustad sykehus, og gjennom hennes minne er det vi opplever møtet mellom Ruth Maier (Janne Heltberg) og den unge Gunvor Hofmo (Silje Storstein).
Grepet er enkelt, men det fungerer. Den eldre Hofmo tenker tilbake på møtet som skulle bli så viktig for henne. Minnene hennes utspiller seg på scenen, og av og til greier ikke den eldre å holde seg, men blander seg inn i minnene sine, går de unge i møte, lever minnene ut på nytt.
At det er i den eldre Hofmos minner alt skjer, vises blant annet når Ruth Maier henvender seg til den eldre Hofmo i stedet for den yngre. Det viser også at minnene styres av den som husker dem.
Maier
Til tider dirrer det i møtet mellom Maier og Hofmo. Begge opplever det som et sterkt møte, som å finne seg selv hos en annen.
Fokus i forestillingen ligger først og fremst på Maier. Hennes historie og skjebne løftes frem, hun trer frem som en sterk og tydelig skikkelse, ei ung jente preget av en inderlighet, entusiasme og godhetstro som kjennetegner mange unge jenter rundt 20.
Krigen gjør at hun flykter til Norge, og her er hun mye ensom. Janne Heltberg gjør en fin Ruth Maier, den unge Hofmo er vanskeligere å få grep om. Det kan kanskje skyldes at den unge Hofmo er uberegnelig, hun vakler i sitt forhold til venninnen, går fra henne og kommer tilbake.
Liten plass
Scenen er liten, og det gir en stillestående regi. Skuespillerne har liten plass å bevege seg på. Store sykehusvinduer og malte, projiserte landskaper på bakveggen er stemningsskapende, men skuespillerne skulle likevel ha hatt større flate å bevege seg på.
Teksten i seg selv gir ikke mye rom for bevegelse og variasjon. Det kan godt hende forestillingen hadde hatt noe å vinne på å ha ulike personer inne på manus og regi, at det hadde kommet en annen iscenesettelse, noe mer ut av teksten da.
Ung og gammel
Forestillingen starter og slutter med Ruths skjebne. Den eldre Gunvor Hofmo snakker mye om dette i stykket, og hun angrer på at hun ikke hjalp venninnen over til Sverige, til tider nekter hun å innse at Ruth er død.
Forholdet mellom de to skildres sterkt, men blir aldri et intimt kjæresteforhold. Det har vært spekulert i om det var et lesbisk kjærlighetsforhold mellom de to, og i «Tvillingsjeler» fortsetter denne diskusjonen.
Det er imidlertid ingen tvil om at forholdet opplevdes sterkt av begge to. De fineste og mest interessante scenene utspiller seg i henvendelsen mellom den eldre Hofmo og den unge Maier. I dette rommet er så mange ubesvarte spørsmål, så mye kjærlighet og fortvilelse. Det er disse situasjonene som er drivkraften i stykket.
Erindring
«Tvillingsjeler» er en viktig historie om en vond fortid. 70 år etter at Donau la fra kai i Oslo, lages det teater og film og skrives ungdomsroman om hendelsen.
Teatersjef Ellen Horn vil at teateret denne gangen skal være et erindringens sted, og at dette skal være en forestilling for vår felles hukommelses skyld.
«Tvillingsjeler» har tematikk trolig mange vil ønske å se teater om. De møter en språksterk forestilling som hadde tjent på en mer spenstig regi.
